Google analytics

søndag 11. desember 2011

Julebord og dommeretikk

For noen kan det ha store konsekvenser hvis man velger å opptre lettere animert i bybildet. Jobben følger deg i noe grad også i fritiden. Tråkker man feil i fritiden, kan det få konsekvenser for jobben man har.

Dommere har en type stilling som til en viss grad påvirker hva dommeren kan tillate seg i sin fritid. Det er stor forskjell på hva som skjer i helt private sammenhenger og i mer offentlige rom. For noen år tilbake ble det satt ned ei arbeidsgruppe som utarbeidet forslag til etiske retningslinjer for dommere. Arbeidsgruppen uttalte:
"En dommers forhold til alkohol må anses som en privatsak så lenge alkoholbruken skjer i privat sammenheng og ikke går ut over arbeidet. Derimot kan det ikke anses akseptabelt at en dommer opptrer overstadig beruset på offentlig sted. Som påpekt av Wilhelmsen og Woxholth (2003) side 100, er det stor forskjell på å opptre overstadig beruset på offentlig sted, og på den annen side ved en enkeltstående anledning å bli observert noe ustø og opprømt en kveld i en bygate på vei hjem."
Jeg er noe usikker på hva som menes med en enkeltstående anledning. Snakker vi her om en gang pr år, eller kan man tillate seg en bytur pr kvartal? Julebordssesongen er i så måte noe krevende. Selv bruker jeg å delta på to julebord, og det gjerne i løpet av en måned. Jeg forsøker derfor etter beste evne å unngå ustø gange på minst ett av julebordene. Opprømt antar jeg at man kan tillate seg å være på et mer repeterende nivå.


Arbeidsgruppens forslag til etiske regler ble aldri vedtatt. Dommerforeningen vendte tommelen ned. Men det skyldtes nok ikke gruppens anbefalinger om at dommeren i begrenset grad bør opptre beruset på offentlige steder. Mer om etiske regler en annen gang.

I sin alminnelighet kan det nok være grunn for de fleste å tenke over sin opptreden på julebord. I mitt tidligere arbeidsliv var jeg LO-advokat, og jeg har hatt noen julebordssaker som fikk sitt arbeidsrettslige etterspill. Det var to gjengangerproblemstillinger - konflikt med sjefen og konflikt som følge av uønsket oppmerksomhet rettet mot det andre kjønn. Til slutt derfor bare noen enkle råd.

Hvis du er veldig frustrert over egen arbeidssituasjon bør man kanskje unngå å snakke med sjefen etter midnatt, og i alle fall bør man begrense seg til å snakke.

Hvis man er interessert i en kollega, så bør kanskje eventuelle fremstøt forsøkes før julebordet, og er du leder bør du kanskje ikke forsøke i det hele tatt og ulike tilbud om aktiviteter bør i alle fall ikke fremsettes via mobilsvar eller SMS typisk skrevet på dialekt.

God førjulstid :)

søndag 27. november 2011

Italienske mafiavitner filmet bakfra og Nederlandske rettsmøter med true-to-life videolink

Sist uke deltok jeg på en EU-konferanse i Trier om bruk av videolink i straffesaker. Mitt oppdrag var å fortelle om de norske reglene og hvordan vi faktisk har tatt i bruk videolink. 

Jeg ble plassert ved siden av dommer Susanne Hård fra Sverige. Det var en viss trygghet å sitte sammen med en kollega fra nabolandet. Våre kulturer er relativt like, man kan snakke eget språk, ja man forstår hverandre så lett. Det var derfor en litt pussig opplevelse når lederen for konferansen presenterte oss. Kollega Hård skulle bidra med å opplyse om hvordan ting er innenfor EU, mens jeg ble presentert som et mer eksotisk innslag som skulle bidra til å opplyse deltakerne om at ja – det er faktisk også mulig å få videolink med land utenfor EUs grenser. 

Italienske mafiavitner 

Roberto Amorosi fortalte begeistret at det var Italia som i sin tid foreslo at bruk av videolink skulle tas med i EUs direktiver. Bakgrunnen var at Italia alt på 90-tallet hadde et utstrakt samarbeid med USA om avhør av vitner i mafiasaker hvor nettopp videolink ble tatt i bruk. 

I følge Amorosi ble videolink blant annet brukt for vitnets sikkerhet. I noen saker var det helt avgjørende at vitnets identitet ble holdt skjult. De filmet derfor gjerne vitnet bakfra, slik at man kun så skuldrene og bakhodet. I tillegg ble stemmen forvrengt. 

Også i Norge er det for enkelte sakstyper adgang til såkalt anonym vitneførsel. Anonym vitneførsel innebærer at den tiltalte ikke får fullt innsyn i kanskje avgjørende bevis i mot ham. I bunn og grunn veldig betenkelig, men likevel en sjelden gang nødvendig. Regelen er også svært sjelden brukt. Selv har jeg ikke hatt saker hvor det har vært aktuelt. 

True-to-life 

I Nederland var man ikke opptatt av å skjule vitnenes identitet for mafiaen. Nederlenderne hadde utviklet et “true-to-life” konsept. Formålet var at man nesten ikke skulle merke at vitnet eller tiltalte ikke var fysisk tilstede i rettssalen. Rettssalen og det eksterne videostudioet var oppsatt med flere kamera slik at kunne se alt som foregikk i rettssalen og videostudioet. De brukte flere skjermer med bilder i bildet. Kameraene justerte seg automatisk når aktor og forsvarer reiste seg for å holde sine innlegg. Her var kun det beste godt nok – “true-to-life” var et ubetinget krav. 

Bevisvurdering – vitnets troverdighet 

Ett av argumentene for at videolinken måtte være true-to-life, var aktørenes mulighet for å vurdere tiltalte og vitnenes troverdighet. Mange mener det er nødvendig å se kroppsspråket for å vite om vitnet snakket sant. 

En engelsk strafferettsdommer, Sylvia de Bertodano, fortalte om sine opplevelser fra England. De var langt fra true-to-life. Hun viste til en sedelighetssak hvor fornærmede forklarte seg via videolink. Det var stadige tekniske problemer, og fornærmede ble usikker. Usikkerheten viste hun ved å småflire, noe som av juryen kunne tolkes som at hun var useriøs og at man kanskje ikke kunne stole helt på henne. 

Innleggene fra de ulike landene avdekket store forskjeller i hvordan vitneavhør med videolink blir gjennomført. Den nederlandske true-to-lifte konsept og filming bakfra i italienske mafiasaker var ytterpunktene. Hva er egentlig nødvendig for å kunne vurdere bevisverdien i vitnets forklaring? 

Som en del av dommeropplæringen har jeg lært at det er svært vanskelig å vurdere om et vitne lyver eller ikke. Nervøse vitner kan snakke like mye sant som de veldig selvsikre. Hvis man ikke ser vitnet, tar man egentlig bare bort en mulig feilkilde når vi vurderer om vitnet snakker sant eller ikke. For uansett hvor troverdig et vitne fremstår, så må det foreligge andre bevis som støtter under forklaringen for at forklaringen skal legges til grunn. Kanskje gir den italienske mafiamodellen like gode vitneforklaringer som den nederlandske true-to-life? 

De beste vitneforklaringene får man likevel ved at vitnet møter personlig. Ikke fordi personlig oppmøte gir bedre grunnlag for å vurdere vitnets troverdighet. Mitt poeng er at personlig oppmøte gir bedre kontakt mellom vitnet og den som stiller spørsmål. Det gjør at svarene blir mer utfyllende som igjen gjør at saken blir mer opplyst. Dette gjelder særlig forsvarerens krysseksaminasjon. I noen saker er det nødvendig at forsvarer stiller inngående spørsmål. 

Videolink er likevel som regel godt nok for å få til gode krysseksaminasjoner. Som en erfaren kollega sa om bruk av videolink: “Du mister noe, men du mister ikke noe vesentlig”. Hans erfaring var at aktørene gikk litt mer på sak når vitnet forklarte seg via videolink. Svarene ble også noe mer konsentrerte, uten at han som dommer opplevde at de ble for korte. 

De fleste tinghus har nå fått videokonferanseutstyr. Økt tilgjengelighet betyr mye. For et par uker siden hadde jeg en straffesak hvor tiltalen gjaldt påstand om seksuell handling fra far mot myndig datter. Mor til fornærmede var varslet som vitne. Hun var bosatt et godt stykke fra Trondheim, og kvelden før hovedforhandling ringte hun til aktor og varslet at hun ikke kom til å møte opp. Forsvarer motsatte seg aktors forslag om telefonavhør. Det hele ble løst ved at mor ble pålagt å møte på det nærmeste tinghuset. Tre timer senere forklarte hun seg via videolink. I alle saker er det viktig at tiltalte og fornærmede opplever prosessen som rettferdig. Avhør pr videolink i stedet for telefonavhør er helt klart veien å gå.

søndag 20. november 2011

Høyesterettsdommer Skoghøy på ville veier

Advokatbladet 11/2011
Saken gjelder rettsmekling, og hvordan vi dommere bør fylle vår meklerrolle. I følge Høyesterettsdommer Skoghøy bør det "dommeren mener er en korrekt rettslig løsning  danne utgangspunkt for meklingen". Skoghøys standpunkt er i strid med tvisteloven § 8-5 (3), og  hans idé om rettsmekling utfordrer partenes rettssikkerhet. Skoghøy er rett og slett på ville veier.

Parter som er i konflikt trenger ofte hjelp for å løse sine konflikter. De fleste saker løses utenfor domstolen gjennom forhandlinger. En rettslig prosess er som regel siste utvei fordi forsøkene på forhandlinger ikke førte frem. Parter som går til retten for å få løst konflikten, gjør nødvendigvis ikke det fordi de ønsker en rettslig løsning. Men i et sivilisert samfunn er domstolen siste alternativ å løse en konflikt man selv ikke klarer å løse.

Som dommer har jeg erfart at de såkalt riktige rettslige løsningene ikke alltid er de beste løsningene for partene. I mange saker åpner ikke den rettslige løsningen for mellomløsninger, dommen gir gjerne en vinner og en taper. Dommen gir også bare en avklaring på hvilket rettslig resultat partene skal forholde seg til. Noen løsning på selv konflikten får man ikke.

Videre bygger dommen på det faktum som anses bevist ut fra jussens bevisregler. I jussens verden har partenes følelser eller partenes subjektive opplevelse av virkeligheten begrenset relevans. Det er hva som anses bevist som betyr noe. 

Rettsmekling skal være et tilbud om en alternativ måte å løse konflikter som står for domstolen på. I rettsmekling skal mekleren utforske sammen med partene muligheten for et forlik med hovedfokus på partenes interesser, og ikke på partenes rettslige posisjon. Mekleren skal legge til rette for at partene forstår hverandres interesser, og sammen med partene utvikle løsningsalternativer og assistere partene i forhandlingene om en minnelig løsning.

Hvis partene ikke blir enige, så ender saken med dom. Vi bruker derfor å si at rettsmekling skjer i skyggen av en rettssak. Det betyr at partenes rettslige posisjon åpenbart er relevant for de avveininger de gjør i forhandlingene om forlik. En del av meklingen vil derfor også være å klargjøre sakens rettslige tema. 

Mekling gjennomføres tidlig i saken. Det er begrenset med bevisføring. Meklingsmøtene er unntatt fra offentlighet. Prinsippet om kontradiksjon brytes ved at mekler har særmøter med partene. Med andre ord, mye taler for at mekler ikke har nok innsikt i saken til å mene noe om de rettslige spørsmål. Mekler kan også i særmøter fått informasjon som den andre part ikke har fått anledning til å imøtegå. Det vil kunne være uforsvarlig av mekler å mene noe om hva et eventuelt domsresultat vil være. 

Høyesterettsdommer Skoghøy har ved flere anledninger gitt uttrykk for at det han kaller en "korrekt rettslig løsning" bør danne utgangspunktet for rettsmekling. I intervju med Skoghøy i Advokatbladet nr 11/2011 heter det: 
"Det jeg er skeptisk til er den utbredte meklingsideologien om at dommere skal mekle uavhengig av den materielle løsningen. Det rimer ikke med domstolens formål om å gjennomføre materiell rett. Det dommeren mener er en korrekt rettslig løsning bør danne utgangspunkt for meklingen, sier Skoghøy som mener man bør utvikle spesialkompetanse for de litt større domstolene, og at mekling da bør være en av de tingene man prioriterer først.
 - En del advokater jeg har snakket med har opplevd noen meklingsprosesser nærmest som et overgrep mot sin klient. Når partene går til domstolen med en sak er det for å få en avgjørelse etter gjeldende rett. Et meklingsresultat bør ikke ligge langt fra hva resultatet ville blitt uten mekling, mener Skoghøy."
Rettsmekling skal være en alternativ konfliktløsningsmåte. Hvis partene ønsker en såkalt korrekt rettslig løsning, har vi gode regler som sikrer partenes rettssikkerhet og som ender med en endelig rettslig avgjørelse - nemlig dom. I noen saker er det både riktig og nødvendig. Et fåtall av alle konflikter i Norge ender til og med opp i Høyesterett.

Høyesterettsdommer Skoghøy har ikke gitt noen anvisning på hvordan han mener mekler skal gå frem for å mekle med utgangspunkt i sitt syn på den korrekte rettslige løsning. Ser han for seg at mekler skal gi en vurdering av de rettslige spørsmål innledningsvis? Eller skal mekler være en overdommer helt til slutt, hvor han sjekker ut om forliket er nært nok det mekler mener er et korrekt rettslig resultat?

Min mening om hva mekling bør være adskiller seg veldig fra Skoghøys rettslige orienterte meklingstanker. Domstolen bør tilby partene en mulighet til å mekle på et bredest mulig grunnlag. Meklerens oppgave blir å hjelpe partene til å utforske de ulike interessene som er i spill. I noen få saker er de rettslige problemstillingene hovedinteressen. Men i de fleste sakene inneholder partenes konflikt flere elementer som vi jurister vil betrakte som ikke relevante for den rettslige løsning. I meklingen er det partene som skal være i fokus. Det er hva partene mener er relevant som betyr noe, og ikke hva vi jurister finner relevant ut fra vår paragrafverden.

Hvis mekler evner å ha en bred tilgang, gir det åpninger for andre løsninger enn de rettslige. Vi er alle eksperter på egne liv. Så lenge partene ikke utsettes for noe utidig press om å forlike en sak, ser jeg ingen betenkeligheter med at forliket avviker fra de mulige rettslige løsninger.

I det siste har jeg meklet flere saker mellom banker og deres kunder. I rettssalen vil det ofte handle om hvilken informasjon om risikoen og om selve produktet det kan anses bevist at kunden har fått. I meklingsrommet er det åpent for en bredere tilgang. For kundene kan det handle om hvilket liv de skal leve, om å føle seg sviktet av banken, en opplevelse av å ha blitt lurt. For banken kan det handle om omdømme, om egne ansatte som kanskje har vært litt utydelig eller overivrige, om å ha behandle alle kunder likt osv. Gjennom meklingen tilbys partene å ta kontroll over hvordan saken løses. Få avsluttet saken på en verdig og god måte. Noen ganger finner man også i slike saker mer fleksible løsninger enn hva en dom kan gi. Eksempelvis har jeg vært med på at kunden tilbyr pant som sikrer kravet, nedbetalingsavtaler, låneavtaler osv. I en sak hvor boligen ble satt i pant, ga banken et tilleggslån slik at kunden fikk økonomi til nødvendig vedlikehold. Som banken sa, det er også i vår interesse at du tar vare på panteobjektet.

Banksakene er gode eksempler på at det ikke alltid er mulig eller ønskelig å mekle mot en riktig rettslig løsning. Vi jurister kan ha en tendens til å tro at rettsreglene alltid gir et godt og riktig svar. Sånn er det ikke alltid.

lørdag 12. november 2011

Om åpne fengslingsmøter uten videolink

I morgen avholdes nytt fengslingsmøte i terrorsaken. For første gang åpnes dørene for presse og publikum. Åpne rettsmøter er en viktig rettssikkerhetsgaranti. Åpenhet sikrer demokratisk kontroll. Likevel er det i større og kompliserte ganske vanlig at de første fengslingsmøtene lukkes. Hvis offentlighet vil vanskeliggjøre sakens opplysning, kan særlige forhold tilsi at dørene lukkes

Det første fengslingsmøte skal avholdes senest fire dager etter pågripelsen, dvs som regel i en tidlig etterforskningsfase med mange løse tråder. Men etter hvert som tiden går, svekkes argumentet om at etterforskningen kan bli skadelidende. 

Det følger av Grunnloven at ingen skal "straffes uden efter Dom". Varetektsfengsling er heller ikke straff. For den siktede vil som regel varetektsfengslingen oppleves som mer belastende enn selve soningen. Et vilkår for å holde siktede i varetekt, er at fengsling ikke er et "uforholdsmessig inngrep". Åpne rettsmøter og offentlige rettsavgjørelser er med å sikre at vi i domstolen foretar en samvittighetsfull prøving om vilkårene for varetektsfengsling er oppfylt. 

Men er det nødvendig at siktede er tilstede personlig? Med dagens teknologi, er det ikke godt nok at siktede avgir forklaring via videolink?

Reglene er klare nok. Fra 1. september 2011 ble det adgang til å gjennomføre fengslingsmøte om videre fengsling som fjernmøte uten siktedes samtykke i saker hvor dette er ubetenkelig. Det gjelder likevel ikke i saker hvor retten skal behandle spørsmålet om full isolasjon. 

I terrorsaken avsa Høyesteretts ankeutvalg kjennelse sist fredag. Ankeutvalget konkluderte med at hvis isolasjonen var en følge av administrative vedtak fattet av kriminalomsorgen, så gjaldt ikke unntaket om isolasjon direkte. Høyesteretts ankeutvalg sa deretter MEN, og uttalte at ubetenkelighetsvilkåret likevel vil tilsi at siktede i slike situasjoner normalt bør få møte personlig. Og endelig sa ankeutvalget nok en gang MEN, og avsluttet med at videolink likevel ville kunne være ubetenkelig hvis det rettslige grunnlaget for fengsling ikke var bestridt, og at vilkårene for fengsling etter § 172 utvilsomt var oppfylt.

For den interesserte leser, her er det sentrale sitatet:
"Utvalget vil anta at hensynene har en slik vekt at det normalt ikke vil være aktuelt å avholde fengslingsmøter uten at siktede er til stede i disse tilfellene, men det må fastholdes at § 185 tredje ledd legger opp til en totalvurdering der andre hensyn kan være avgjørende. Det kan synes nærliggende i denne sammenheng særlig å vise til at det rettslige grunnlag for fengslingen ikke er bestridt, og til at det vil kunne ha vesentlig betydning om vilkårene for fengsling i medhold av straffeprosessloven § 172 anses utvilsomt oppfylt."
Med andre ord - unntaket gjelder ikke direkte, men normalt må unntaket likevel gjelde, unntatt i noen tilfeller hvor det likevel er klart at siktede må holdes fengslet. 

Tilbake til det grunnleggende spørsmålet - hvorfor er det så viktig at siktede møter personlig?

Mine personlige erfaringer tilsier at videolink normalt vil være godt nok for å få belyst saken. Det er likevel noen få saker hvor det å møte siktede i rettsmøtet har vært nødvendig. Du vil aldri få helt den samme kontakten via en skjerm som det å møte siktede i samme rom. 

I saker om isolasjon vil det særlig ha en egenverdi å møte siktede personlig, nettopp for å kunne oppnå best mulig kontakt når siktede selv forklarer seg om hvordan han påvirkes av å være isolert. 

Noen få ganger er det også spørsmål om siktede var tilregnelig. Hvis siktede ikke var tilregnelig på gjerningstidspunktet, kan han verken dømmes eller holdes i varetakt. Nylig hadde jeg en sak hvor spørsmålet om tilregnelighet kom opp. I en slik sak ville det klart vært betenkelig å gjennomført rettsmøte via videolink. Siktedes opptreden i rettsmøtet medførte at jeg måtte foreta en ekstra grundig vurdering av om siktede var tilregnelig. 

Etter 22. juli var det mye snakk om åpenhet og demokrati. Domstolene er en del av demokratiet. I morgen er det en ny test for rettssystemet. Det var kanskje på tide at fengslingsmøte i terrorsaken holdes for åpne dører?

søndag 6. november 2011

Dommere som rettsmeklere

Denne uka startet jeg i Sandvika sammen med dommere fra Asker og Bærum tingrett og Drammen tingrett. Mitt oppdrag var å legge til rette for at dommerne skulle ha en samtale om rettsmekling, og om sin rolle som rettsmekler. 

I Norge har vi drevet med rettsmekling i snart 15 år. Det er åpenbart at det gjennomføres svært mange gode meklinger rundt om i landet. Med bakgrunn i samtaler med advokater får jeg likevel inntrykk av at kvaliteten på meklingene er varierende. De første årene var preget av begeistring over den nye måten å løse tvister på. Nå har ting satt seg. Meklingen har blitt en del av den ordinære hverdagen. Kanskje er det på tide med nytt fokus, nye initiativ slik at vi dommere kan komme et skritt videre i vår meklingspraksis. Rettsmekling skal være en alternativ måte å løse tvister på som skiller seg fra den ordinære domstolsbehandlingen. For at rettsmekling skal være et reelt alternativ, trenger vi meklere som er bevisst på egen meklingspraksis, vi trenger meklere som hele tiden holder seg oppdatert og utvikler seg.  

Advokater må delta på minst 80 timer etterutdanning i en fem års periode.  Det er ikke noe tilsvarende krav for norske dommere. Etterutdanningstilbudet til dommere er også begrenset. Tidligere ordninger med mulighet for studiepermisjon er det nesten ingen som får lengre. Nyutnevnte dommere gjennomgår et startkurs på fire samlinger, totalt 16 dager. For svært mange dommere er 2 dager av startkurset den eneste meklingsutdanningen de har. Spørsmålet er om dette er nok utdanning til at dommerne evner å fylle meklerrollen med noe annet enn bare en rettslig tilnærming. 

Tilbake til møtet mitt med dommerne i Sandvika. Det å holde kurs for dommere er i seg selv litt nervepirrende. Dommerne, 30 i tallet, var plassert i hesteskoform. Mens jeg ble introdusert steg pulsen kraftig. Her skulle jeg, en fersk trønderdommer,  begynne med et 3 timers opplegg om meklerrollen for erfarne dommere fra svært kondisjonerte strøk på Østlandet. Opplegget mitt inneholdt ikke en eneste lov eller paragraf. Og for å få suksess måtte jeg få til en samtale med alle 30. 

I min presentasjon av meg selv, sa jeg også noe kort om dommerbloggen. Mange dommere forstår ikke helt poenget med å blogge om dommerlivet. Der og da følte jeg at alle 30 tenkte: Hvilken fyr er nå dette, må vi høre på ham helt til lunch? 

Mitt siste blogginnlegg hadde tittelen "Ingenting er mer subjektivt enn sannheten". Jeg tok sats, og spurte ut i rommet - har tittelen noen betydning for hvordan man som mekler fyller sin meklingsrolle? Og i så fall hvilken betydning?

Det ble først litt stille. Jeg ga dommerne to minutter til å summe sammen om problemstillingen. Jeg fikk tid til å hente meg kaffe. Da jeg kom tilbake summet alle ivrig. Pulsen min roet seg. Samtalen med dommerne i Sandvika var i gang. Er sannheten subjektiv, og hva betyr det i meklingsrommet? Engasjerte dommere tok over. Min rolle ble i det store og hele å følge de ulike initiativ og innspill. 

Jeg er fortsatt fersk både som dommer og som mekler. Jeg har ingen fasit på hvordan meklingsrollen skal utøves. Mitt hovedbudskap er at alle må ha et bevisst forhold til hva man gjør og hvorfor man gjør som man gjør. 

Det er også så lett å stivne i egen praksis. En dommer sa en gang at når hun hørte seg selv beskrive sin tilnærming til meklingen, så likte hun ikke helt det hun hørte. Jeg forstod henne slik at hun ønsket at hun var mer fleksibel i sin tilnærming. Utfordringen er å tørre å forsøke å gjøre noe annet for å se om man på den måten kan komme et skritt videre. Det er ikke så lett. Selv syns jeg som regel at min måte å gjøre på, det må jo være det eneste riktige ... 

onsdag 26. oktober 2011

Ingenting er mer subjektivt enn sannheten

Mange tror nok at tvistene for domstolen som regel gjelder tolking av vanskelige juridiske regler. Sånn er det ikke. Tolkingen av regelen skaper sjelden de store problemene. Nei, kampen i domstolen står om faktum. Hvilket faktum skal legges til grunn?

Noen lever i den villfarelse at det alltid er mulig å finne et objektivt og sant faktum. Sånn er det heller ikke. I alle fall ikke faktum som er knyttet til folks observasjoner og opplevelser. 

Det er egentlig ganske utrolig hvor ulikt mennesker oppfatter samme hendelse. Vår opplevelse av det som skjer rundt oss, fortolker vi ut fra vårt subjektive ståsted. Med bakgrunn i alle disse subjektive opplevelsene, må dommeren "konstruere" en objektiv sannhet. 

Kampen om faktum er styrt av regler om bevisvurdering. Alt handler egentlig om hva som kan anses som bevist. 

dagbladet.no
Journalister skriver ofte om at vitnet var troverdig. Troverdighet har imidlertid begrenset plass ved dommerens bevisvurdering. Jeg tenker i alle fall at det ikke er mulig for meg å avgjøre, ut fra min subjektive opplevelse av vitnets forklaring om vitnet lyver eller ikke. Det er jo heller ikke sånn at to ulike forklaringer om det samme betyr at en av dem lyver. Ulik forklaring betyr som regel bare at de to har ulik subjektiv opplevelse av samme situasjon. 

Vitnet har ikke noe å vinne på å lyve for retten, hører vi fra advokatene. Ja vel, og hva så? 

Tidligere i år var jeg dommer i en større straffesak. Et av bevistemaene var om en svært så lovlydig  og respektert mann hadde lånt 40 000 til sin sønn. Sønnen var tidligere straffedømt, og var en del av et rusmiljø. Faren hadde ingen grunn til å lyve. På spørsmål fra forsvarer sa han at hvis han hadde lånt sønnen de pengene, så ville han garantert husket det. Han hadde ikke noe å vinne på å benekte utlån av pengene. Tvert om, det ville være til gunst for hans sønn hvis han bekreftet sønnens forklaring. Svaret fant vi i de øvrige bevisene, her kontoutskriften. Den lovlydige og respekterte mannen forstod ingenting da han ble konfrontert med kontoutskriften.

Hvem var mest troverdig i utgangspunktet? Var det noen av de som løy? Hva skulle vi ha lagt til grunn som bevist hvis vi ikke hadde hatt kontoutskriften?

De vanskeligste bevisvurderingene er kanskje i de saker det står ord mot ord. Er det mulig å dømme noen når fornærmedes forklaring er det viktigste beviset i saken?

Beviskravet i straffesaker medfører at hvis det er rimelig tvil, så skal tiltalte frifinnes. Frifinnelse betyr nødvendigvis ikke at retten ikke tror på fornærmede, eller at fornærmede ikke er såkalt troverdig. Frifinnelse betyr at retten ikke kan se at det er bevist utenfor enhver rimelig tvil at tiltalte er skyldig. 

tirsdag 18. oktober 2011

Promilledag i retten

Denne uka har jeg det vi kaller for enedommerturnus. Turnusdommerne behandler alle straffesaker hvor det skal treffes en avgjørelse uten hovedforhandling. Hovedtyngden av sakene er tilståelsessaker. Dvs at vi avsier straffedom basert på at siktede møter i retten og tilstår.

I løpet av en arbeidsdag avsier vi fra 3-6 tilståelsesdommer. Etter to uker med turnus har vi møtt ganske mange mennesker som av en eller annen grunn har opptrådt i strid med loven, og må i retten for å svare for seg.

Så langt har jeg denne uka hatt fem saker med promille. Det slår meg hvor forskjellige sakene er. Alle siktede har sin historie, sin bakgrunn og sin forklaring på at de kjørte bil med promille.

Bilen er en potensiell drapsmaskin. Alle vet at når føreren er påvirket av promille, øker risikoen for at kjøreturen ender med ulykke betydelig. De fleste har heldigvis høy terskel for å kjøre med promille, også de som faktisk gjør det. Men hvorfor havner de likevel bak ratten med promille?

Jeg skal begrense meg til å beskrive variasjonen i historiene vi hører i retten. Her er noen eksempler:

  • 17 år gammel gutt på sommerfest i skogen med en gjeng ungdommer. Moped var transportmiddelet til festen. Da den lovte skyssen uteble, fremsto mopeden som et godt alternativ - særlig med 3-5 shots innabords.
  • 17 år gammel gutt arvet bestefars bil. Uten førerkort, men med bil, dro han på fisktur med noen kamerater. Det ble regn, og de dro på fest i nermeste tettsted. Med  nesten 2 i promille, endte kjøreturen tilbake til teltet "heldigvis" raskt i grøfta.
  • Mann i 50-åra hadde et enkeltpersonsfirma som gikk dårlig. Han var deprimert og nedstemt. Han kjørte til skogs, hvor han ble sittende å drikke cognac. Turen hjem endte "heldigvis" raskt i grøfta.
  • Mann i 50-åra  som reiser mye i jobben. På hotellrommet om kvelden drakk han 5 halvlitere med øl. På tur til jobben om morgenen ble han stanset i promillekontroll.
  • Mann på hyttetur med kone og to mindreårige barn. Om kvelden oppsto det krangel mellom ektefellene. Mannen forklarte at kona angrep han med en kniv. Han tok med seg barna i bilen, og kjørte for å komme seg unna kona. Barna satt ikke i barnestol, og hadde ingen sikring i bilen. Han ble stanset av politiet som var varslet om mannens promillekjøring via kona.
  • Mann i 30-åra som er alkoholiker og dømt for promillekjøring 3 ganger. Under en gåtur begynte det å regne. Han fant en ulåst bil med bilnøkklen i. Han tok bilen og brukte den i flere dager frem til han ble stanset av politiet. Promillekjkøring i alle fall da han stjal bilen, og da han  ble stanset av politiet.
De seks historiene illustrerer godt mangfoldet og typetilfellene. Det er som regel menn som bryter loven, så også i promillesakene. Noen gjengangere har vi. Men ofte er det en impulshandling begått i ruspåvirket tilstand. Forhåpentligvis blir det med den gangen man blir tatt for det. Noen ganger er det folk i livskrise, hvor livskrisen gjør at de ikke tenker rasjonelt eller ikke ser andre utveier.

I rettssal 307 hører vi først på historien, deretter utmåler vi straff og avsier dom.

Promillekjøring straffes hardt i Norge. For promille over 0,5 skal det straffes med fengsel og bot. Promillens størrelse og forholdene rundt kjøringen er sentralt ved fastsettelsen av straffen. Det er først ved promille over 1,2 at promillekjøreren som regel må inn å sone (ubetinget fengsel). 

Boten skal i følge lovgiverne alltid tilsvare 1,5 ganger brutto månedslønn. Dvs at boten er like høy for 0,5 som for 1,5. Det er ikke uvanlig at boten overstiger 50.000.

For mange er tap av førerkortet likevel det som rammer hardest. Promille på 0,5 gir 1 år uten førerkort. Tapstiden økes gradvis til 2 år ved 1,2 i promille. Lengste tapstid er 5 år. For gjentatte brudd tapes førerkortet "for alltid".

Lovgiver har i sin visdom gitt svært detaljerte regler om straff og tap av førerkort. Det er lite rom for at dommeren avviker fra lovens utgangspunkter. Når man møter menneskene og får høre deres historie er det lett å bli beveget. Det er lett å forstå at straffen oppleves som streng. Men det er jo nettopp det som er meningen. Bilen er en potensiell drapsmaskin. Promille og bilkjøring er en farlig kombinasjon. 

mandag 10. oktober 2011

Dommeravhør og vanskelige dommere

I Trondheim har vi barnehus. Det betyr at barna fra Sør-Trøndelag ikke får lengre reisevei fordi avhøret gjennomføres på barnehuset og ikke på tinghuset. Jeg slipper derfor å bli fremstilt på TV2 nyhetene som en av de vanskelige dommerne som ikke benytter meg av barnehuset.

Verden er sjelden så svart-hvit som den fremstilles på TV. Jeg er sikker på at barna som avhøres på barnehusene får et godt helhetlig tilbud. Jeg er imidlertid ikke like sikker at det i alle saker er til det beste for barna å reise fra Ålesund til Trondheim, eller fra Bodø til Tromsø, for å bli avhørt. Ofte innebærer selve avhørene en stor belastning for barnet. For meg er det ikke åpenbart at lang reisevei gjør belastningen mindre for barna.

De fleste tingrettene har utstyr for videokonferanser. For de profesjonelle aktørene kan dermed den lange reiseveien løses ved at aktor, forsvarer og bistandsadvokat møter på tinghuset for å delta via en videolink. Vi skal jo likevel ikke treffe barnet, og det er det samme om vi sitter på naborommet og ser på en skjerm, eller om vi sitter i en annen by. Men det hjelper jo ikke barnet. Barnet må likevel reise like langt.

Det er viktig å hele tiden ha fokus på hva som er barnets beste. Jeg er ikke overbevist om diskusjonen barnehus eller tinghus er det viktigste spørsmålet.

For barnet er det svært viktig at avhøret gjennomføres så raskt som mulig etter at det er inngitt en anmeldelse. Etter loven skal avhøret gjennomføres to uker etter anmeldelsen. Dessverre er det mer regelen enn unntaket at to-ukers fristen brytes. Årsaken ligger som regel hos politiet. For barnet er det svært uheldig at avhøret ikke gjennomføres straks. Før avhør er gjennomført, er det begrenset hvilken behandlingstilbud barnet får. Den lange tidsbruken er et stort problem. Dommeren som er ansvarlig for avhøret har svært begrenset med mulighet for å påvirke tidsbruken utover å skrive i protokollen at tidsfristen dessverre ble brutt nok en gang.


Begrepet dommeravhør er for øvrig noe misvisende. Det står i forskriften at dommeren skal tilkalle en særlig skikket person til å foreta avhøret. I praksis er det påtalemyndigheten som forteller dommeren hvilken av politiets avhørere som skal ta avhøret. Dommerens mulighet for å påvirke hvordan avhøret gjennomføres på er begrenset. Mange av de som er satt til å foreta dommeravhør er veldig flinke. Men ikke alltid. Hvis aktor i en rettssak foretar et dårlig avhør av et vitne kan dommeren ta over. Formelt kan nok dommeren også ta over et avhør på et barnehus. Reelt blir det aldri gjort. Er det fornuftig at det er dommeren som er ansvarlig når det er en politiansatt som gjennomfører avhøret?


Jeg var blant de som var begeistret for at departementet satte ned ei gruppe for å evaluere dagens regler om dommeravhør. Planen var at arbeidsgruppen skulle dele sine tanker med oss i løpet av denne høsten. Det siste vi har hørt var at arbeidsgruppen hadde fått utsatt fristen med ett år. Tanken var å se arbeidsgruppens arbeid i sammenheng med evaluering av ordningen med barnehusene. Akk ja, det eneste som er sikkert er at barna i alle fall blir eldre mens vi venter.


tirsdag 4. oktober 2011

Har du noen artige eksempler?

Jeg er med i dommernes mediegruppe. Gruppen består av flere dommere som har sagt seg positiv til å stå på en liste over dommere som media kan kontakte i forbindelse med domstolrelaterte saker. Forrige torsdag fikk jeg telefon fra en journalist i Her og NÅ redaksjonen, NRK. Han skulle lage et innslag om straffeloven § 12 - handlinger som er begått i utlandet men som straffes i Norge. Han sa videre: Jeg er særlig ute etter noen artige og spesielle lovbestemmelser som man kan bli straffet for". 

Selv satt jeg og skrev på en dom, og forstod ikke helt hvordan et så alvorlig tema som straff kunne vinkles på en morsom måte, og samtidig ha nyhetsverdi. Men det passet godt med en liten pause fra skrivingen, dommere kan også få skrivevegring, så jeg samtykket i å se nærmere på hva jeg kunne bidra med. 

Etter litt lesing i juridisk teori fant jeg straffeloven § 12 både spennende og høyst aktuell. Hovedregelen er at norske borgere kan straffes for handlinger begått i utlandet hvis de både er straffbare i utlandet og i Norge. Begrunnelsen er enkel. Den norske stat ønsker ikke å utlevere norske borgere til utlandet. Riktignok har vi gjort noen unntak for våre nordiske naboer, men en norsk statsborger skal kunne føle seg trygg på at han ikke blir utlevert til andre land som eksempelvis England, USA eller Bolivia. Samtidig er det ikke greit hvis norske borgere begår straffbare handlinger i utlandet. Noen norske borgere har også immunitet i utlandet. En norsk ambassadør kan ikke straffes i det land han tjenestegjør, men i Norge kan han altså likevel straffes.


For oss normalt lovlydige borgere, er bilkjøring det mest praktiske eksemplet på at man kan få straff i Norge for handling begått i utlandet. Promillekjøring eller uaktsom kjøring som ender med alvorlig ulykke er eksempler på handlinger som kan bli straffeforfulgt. Ellers er den pågående Bolivia-saken et dagsaktuelt eksempel som illustrerer behovet for både å ikke utlevere den norske borgeren, og behovet for å kunne reise straffesak her hjemme. 

Alt dette forsøkte jeg å formidle. Men sendetiden er knapp, og journalisten måtte velge. Hovedregelen ble derfor valgt bort. Innslaget i Her og Nå fokuserte istedet på enkeltbestemmelser som kan straffeforfølges selv om handlingen er lovlig i utlandet. 

Utgangspunktet var selvsagt Hoksrud-saken. Saken er et godt eksempel på at enkelte handlinger kan straffeforfølges i Norge selv om handlingen er lovlig i utlandet. Jeg forsøkte å forklare hvorfor lovgiver har funnet det nødvendig at enkelte straffebestemmelser også kan straffeforfølges i Norge selv om de er lovlige i utlandet. Som illustrasjon nevnte jeg lov om kjønnslemlestelse, som jeg syns illustrerer behovet for en slik regel. Men kjønnslemlestelse var tydelig ikke artig nok. Istedet fokuserte journalisten på mer viktige bestemmelser som at ugyldige bryllup inngått Las Vegas kan medføre bot i Norge, eller at tagging i utlandet ikke er bra og at det er lurt å opptre høflig også ovenfor politi og toll selv om man er i utlandet. 

Hvor artig innslaget ble har jeg ikke sterke meninger om. For egen del har jeg i alle fall erfart hvordan det er å bli klippet på radio. 

torsdag 29. september 2011

Barnefordeling og økonomi

Barnefordelingssaker er en betydelig andel av de sakene vi i tingretten har til behandling. Det er krevende saker som ofte preges av et høyt konfliktnivå mellom partene. I de fleste sakene er foreldrene positive til å forsøke å løse ved mekling. I meklingen oppfordres foreldrene til å ta opp alt som de er opptatt av. Foreldrene er eksperter på egen konflikt, og har som regel ikke noe problem med å forklare hvor håpløs den andre forelderen er. For meg som mekler er det viktig å forsøke å forstå hvorfor foreldrene har en konflikt - hvorfor oppfatter de hverandre som så håpløse. Er den ene forelderen så håpløs at hun/han ikke har god nok omsorgsevne? Er det reellt kun en voksenkonflikt som skyldes opplevelse av svik mellom de voksne?

Noen ganger får jeg ikke helt tak på hvorfor det er en konflikt mellom foreldrene. Jeg har noen ganger tenkt at årsaken kan være penger.

I de sakene foreldrene ikke er ferdig med det økonomiske oppgjøret etter bruddet, har jeg så å si formant advokatene til å forsere forhandlingene om en løsning. Så langt har jeg ikke opplevd en eneste sak hvor foreldrenes evne til å samarbeide til det beste for barnet forblir upåvirket av en konflikt om det økonomiske oppgjøret. Først når den økonomiske skilsmissen er avsluttet, er det mulig å legge gammelt grums bak seg.

Størrelsen på barnebidraget avhenger av omfanget på samværet. Endringer i samværet kan medføre endring i bidragsklasse, og dermed få stor betydning for begge foreldrenes økonomiske situasjon. På tross av at barnebidraget betyr mye for foreldrene, har jeg etter 6 år som dommer til gode å oppleve at noen foreldre tørr å si at det er viktig for dem at barnebidraget ikke reduseres. Jeg har forsøkt meg på å spørre direkte om det har betydning, men samtlige avviser at det betyr noe for dem. Det er ikke legitimt å bruke penger som argument.

En far trodde ikke på mor da hun sa at penger ikke betydde noe. Han sa til henne at han forstod at det kunne være viktig for henne. Han hadde god økonomi, og hadde mulighet for å betale mer. Han tilbydde seg å fryse bidraget til en bidragsklasse uavhengig av samværets omfang. Det var nok til at  saken ble løst.

Problemet med løsinger hvor foreldrene avtaler et høyere beløp enn det som følger av loven, er at de rett etter at avtalen er inngått, likevel kan gå til NAV å kreve bidraget fastsatt etter loven. For å inngå slike avtaler må du derfor ha tillit til at den andre virkelig mener det, og ikke bare utnytter systemet.

fredag 23. september 2011

Varslingsplikt til barnevernet?


Barneombudet.no
For noen dager siden kom en kollega inn på kontoret mitt med en sak hvor strømleverandøren krevde å få stanset strømleveringen til en familie. Det er vanskelig å tenke seg hvordan man skal klare seg uten strøm. Matlaging, varme i huset, lys, varmt vann, klesvask osv. Nettopp fordi strømmen betyr så mye for oss, så er det svært strenge vilkår før strømmen kan slås av. Min kollega trengte ikke råd om vilkårene for å beslutte stenging av strømmen var oppfylt eller ikke. Hun var bekymret fordi det bodde et lite barn i huset. Hun lurte på om foreldrenes manglende evne til å skjøtte sin økonomi, slik at de sto i fare for å miste strømmen, også var en indikasjon på at det her kunne foreligge omsorgssvikt. Hadde hun en plikt til å varsle barnevernet om familiens situasjon?

I Norge har vi ikke lovfestet en generell meldeplikt til barnevernet for alle. Men offentlige myndigheter har meldeplikt etter barnevernloven.  Meldeplikten har til formål å få barneverntjenesten på banen overfor barn og unge som er i en vanskelig livssituasjon. Hvis offentlige myndigheter har kunnskap om at det kan begås straffbare handlinger mot barnet, vil det kunne være straffbart å ikke melde fra. Dette vil typisk gjelde leger som ved undersøkelser av barnet ser at barnet er utsatt for vold.

Barneombudet har lenge vært opptatt av at offentlige myndigheter må slutte å skjule seg bak sin taushetsplikt. Meldeplikten går foran taushetsplikten. I følge barneombudet var situasjonen for noen år tilbake at nesten ingen tannleger meldte inn sine bekymringer til barnevernet. Manglende oppfølging av tannhygiene kan være en indikasjon på omsorgssvikt. Etter at barneombudet satte fokus på tannlegers meldeplikt har tannlegene fattet poenget og har begynt å melde inn sine bekymringer.

Men tilbake til strømstansen. Kan strømstans sammenlignes med leger og tannlegers bekymringer? Tannlegens bekymring er en følge av at hun har møtt barnet. Dommeren har bare fått noen dokumenter på at foreldrene ikke har evnet å prioritere betaling av strømregningen. Er det sånn at dommeren bør sende kopi av kjennelse om strømstans til barnevernet slik at barnevernet gis mulighet til å sjekke ut omsorgssituasjonen til barna?

De fleste legger til grunn at vi dommere ikke er omfattet av den offentlige meldeplikten. Og det er svært sjelden at vi dommere varsler barnevernet, og vi varsler nok ikke i saker om strømstans. Men bør vi gjøre det? Er det andre saker hvor vi bør gjøre det? Hva med tvangssalg? Hva hvis vi i saker etter barneloven får innsikt i forhold som gjør oss bekymret for barna?

lørdag 17. september 2011

En kone til besvær

I bunn og grunn er jeg svært fornøyd med min kone. Det passer seg ikke denne bloggens profil å utdype det nærmere. Som tittelen indikerer, så har min kone likevel også vært til besvær. 

Dommerens liv styres av de saker som man får ansvar for. Nylig fikk jeg en stevning med et gruppesøksmål. Gruppesøksmål er en ny ordning som ble innført med tvisteloven i 2008. Denne stevningen var det første gruppesøksmålet i vår domstol, og jeg var overbegeistret over å være den heldige som fikk saken tildelt. Men så var det dette med min kone da.

Gruppesøksmålet var rettet mot forvaltningen. Min kone arbeider hos Fylkesmannen, og en annen avdelingen enn den min kone arbeider i, hadde vært involvert i forvaltningens behandlingen i sakene som sto for retten til behandling. Jeg innså at det var min tunge plikt å orientere partene om min kones gjøren og laden. Det tok ikke lang tid før saksøker begjærte meg inhabil. 

Reglene om habilitet har vi blant annet for å sikre borgernes tillit til at domstolen treffer objektive avgjørelser upåvirket av andres eller egnes interesser. Om dommeren selv opplever at han ikke er påvirket av at kona hans har en form for interesse i saken har ingen betydning. Den påberopte grunnen for inhabilitet må likevel objektivt kunne påvirke borgernes tillit. Det er ikke nok at borgeren subjektivt har mistillit til dommeren. Borgeren skal ikke kunne bytte ut dommere han ikke liker uten saklig grunn.

Men tilbake til min sak. Det var ikke Fylkesmannen som hadde truffet de endelige vedtakene som sto til prøving, og min kone hadde ikke vært involvert. I utgangspunktet tenkte jeg at dette ikke var nok til inhabilitet. Min mening hadde selvsagt begrenset betydning. Det er en annen dommer i domstolen som avgjør habilitetsspørsmålet.

Før avgjørelsen falt kom regjeringsadvokaten med en ny saksopplysning. Staten hadde pekt ut sin partsrepresentant. Tilfeldigvis bodde den utvalgte i mitt nabolag, hadde barn som gikk på samme barnehage/skole som mine barn og vi har også møttes noe sosialt.

Mange vil nok tenke at vennskap må tilsi at dommeren er inhabil. Men så enkelt er det ikke. Det er ganske vanlig at jurister har venner i det juridiske miljøet. Norge er et lite land, og hvis alle vennskap skal medføre inhabilitet så kan det skape noen praktiske utfordringer. Det er forskjell på vennskap. Det å være venner på facebook vil i seg selv ikke føre til inhabilitet. Hvis man oppfatter seg som bekjente vil man nok heller ikke være inhabil. Men hvor går grensen?

I min sak ble det etterhvert enkelt. Isolert sett var kanskje ikke min kone nok til at jeg var inhabil, men hvis man så min kone i sammenheng med min kamerat, så ble det hele for problematisk. Slutningen ble at jeg måtte forlate saken. 

torsdag 1. september 2011

Tilståelsesdom - plea bargaining

Plea bargaining, dvs forhandlinger mellom forsvarer og aktor om størrelsen på straffen hvis tiltalte erkjenner seg skyldig, er velkjent for oss først og fremst gjennom amerikanske rettsdrama på TV. I Norge foregår det nok også slike forhandlinger, men domstolen er ikke bundet av en avtale om straffens størrelse. Høyesterett mener det er prinsipielt betenkelig at det i realiteten er aktor som i en enkeltsak skal avgjøre hvilken straff tiltalte skal få. Straffutmåling er noe som bør være forbeholdt oss dommere. 

Det er på mange måter stor forskjell på Høyesterett og tingretten. Tingrettsdommerne treffer endelige avgjørelser i det store flertall av saker som står for retten. En liten del går til lagmannsretten. Ett fåtall behandles av Høyesterett. Høyesterett skal kun behandle saker av prinsipiell betydning. I tingretten behandler vi stort og smått, og vi blir nok mye mer pragmatisk i vår tilnærming.

Sist tirsdag hadde jeg berammet en meddomssak. Saken gjaldt flere grove tyveri i ett hyttefelt her i Trøndelag. Tiltalte var en mann på 20 år. Mannens forsvarer tvilte på sin klients uskyld. Han tok en alvorsprat med sin klient, og tok deretter kontakt med aktor. Praten resulterte i en tilståelse og en forståelse mellom aktor og forsvarer om at aktor skulle legge ned en påstand om samfunnsstraff. 

Saken ble kjørt som en tilståelsessak, som innebærer ingen vitner og ingen meddommere. Tiltaltes tilståelse er en vinn-vinn situasjon for alle parter. 

For fornærmede kan det være en belastning å møte i retten. Det kan også oppleves som støtende at tiltalte sitter og lyver om egen involvering. For påtalemyndigheten og retten er det besparende. Saken på tirsdag ble avviklet på 40 minutter, mens en vanlig hovedforhandling ville trolig tatt 3-5 timer. 

Den viktigste gevinsten er likevel kanskje for tiltalte. Tiltalte vet jo om han er skyldig. Det å kunne stå for det man har gjort, tror jeg betyr mye for tiltaltes selvrespekt. Jeg tenker ikke at en tilståelse nødvendigvis innebærer at tiltalte slutter med sine kriminelle handlinger. Dessverre kommer også de som tilstår stadig tilbake til oss. Men hvis man hele tiden benekter egen skyld, tror jeg det er vanskeligere å komme seg dit at man makter å endre egen livsførsel. En tilståelse er en god start for å kunne nå inn med et budskap om at man selv må ta ansvar for eget liv.

20-åringen som jeg møtte på tirsdag hadde alt ruset seg i 6 år. Han hadde fått seg ny kjæreste, og skulle bli far på nyåret. Han hadde alt begynt endringsprosessen. Godt hjulpet av samtaler med sin fastlege hadde han vært rusfri i 6 måneder. Aktor og forsvarers avtale om samfunnsstraff fremstod som fornuftig, og dommen var enkel å avsi. 

Jeg har aldri jobbet med straffesaker før jeg ble dommer. De forsvarerne og aktorene jeg møter er som regel vesentlig mer erfarne enn meg innen strafferett. I tillegg kjenner de den konkrete saken mye bedre. For meg skal det svært mye til før jeg tenker at min vurdering av riktig straff er mer riktig enn hva to kloke hoder har blitt enige om. Det er nok mer i de prinsipielle sakene som står for Høyesterett at det vil være aktuelt for dommerne å overprøve de avtaler som inngås. 

Sør-Trøndelag tingrett er blant de domstoler som har høyest andel saker som går som tilståelsessaker. Det skyldes nok flere ting, blant annet godt samarbeid mellom domstol, påtalemyndighet og forsvarerne. Forsvarerne i Trondheim har heldigvis ikke begynt med den praksis at de fraråder sine klienter å avgi forklaring for politiet. Selv om den som tier noen ganger kan slippe unna, så tror jeg på at det beste i det lange løp er å stå for det man har gjort. 

fredag 26. august 2011

Meklingsdag i Kristiansand

I 2010 skrev jeg en masteroppgave om rettsmekling. Fordelen med å ha master i konfliktmekling, er at andre tror at man kan noe om det. Etter masteren, har jeg fått flere innbydelser til å holde seminar om mekling. Sist fredag hadde jeg den glede å delta på meklingsdag i Kristiansand tingrett.

Sørlandsbesøket startet med en drosjetur fra flyplassen. Drosjesjåføren viste seg å være svært hyggelig. Før vi hadde forlatt flyplassen hadde han satt i gang en samtale om mitt ærend. Jeg ble slått av hvor gode spørsmål han stilte. Han ga meg lyst til å fortelle. Etter hvert bidro han også med sine synspunkter og erfaringer rundt rettsvesenet. I sin ungdom hadde han vært militærnekter, og ble stilt for retten. Han ble dømt til 3 måneder i arbeidsleir. Selv syntes han det var helt greit. Han sto for sine standpunkter, og måtte derfor også godta konsekvensen.

Hotellet var fullt, og jeg fikk derfor en av suitene. Møtet med drosjesjåføren og velkomsten på hotellet medførte at det var enklere å fordøye Rosenborgs fiasko i Europa-cupen. Vel installert på hotellrommet begynte jeg på mine siste forberedelser til morgendagen. Jeg skulle ha ansvaret for at dagen fikk et godt faglig innhold. Vi dommere er en konservativ gruppe. De fleste kompetansetiltakene består av lange foredrag. Det er vanlig å legge frem detaljerte disposisjoner med henvisninger til alskens relevante lover. Jeg hadde imidlertid bestemt meg for et annet opplegg. Ingen paragrafhenvisninger, og et mål om å få deltakerne til å prate minst like mye som meg selv. Men hvordan få det til?

Jeg begynte å fundere på hvorfor samtalen med drosjesjåføren gikk så greit. En for meg fremmed mann klarte på kort tid å lage en så god og trygg atmosfære at jeg bare fikk lyst til å fortelle mer og mer. Jeg kom til at han stilte spørsmål og kom med sine innspill på en måte som ga meg følelsen av at han var oppriktig interessert i det jeg fortalte. Han var nysgjerrig på hvem jeg var, og hva jeg sto for her i verden. Selv om han tidligere i livet hadde vært tiltalt i en militær straffesak, var han ikke forutinntatt om hvordan vi dommere er. Han fremstod med et oppriktig ønske å forstå hvorfor jeg var så opptatt av å mekle i saker som sto for domstolen. Jeg sovnet med den tanken at i morgen må jeg være mer opptatt av å forstå hvordan dommerne i Kristiansand tenker om mekling, enn å formidle egen praksis. Drosjesjåføren besitter for øvrig trolig egenskaper som kunne ha gjort ham til en utmerket mekler. Jeg burde ha tipset ham om at han kunne søkt om å bli mekler i konfliktrådet.

Kristiansand tingrett ledes av den energiske sorenskriver Yngve Svendsen. På slaget 8.30 var møterommet fylt opp med dommere, og meklingsdagen var i gang. Vertens betydning for god atmosfære skal ikke undervurderes. Yngve åpnet med sin vante begeistring og engasjement. Tonen var lagt, og alt gikk av seg selv. Først drosjesjåføren, så dommerne i tingretten – er alle i Kristiansand sånn?

Meklingsdagen startet med en case hvor spørsmålet var hvem som skulle beholde boligen etter skilsmissen. Alle engasjerte seg, og vi satt til slutt med 11 løsningsforslag. Hvem har sagt at dommere ikke kan være kreative?

Dommerne i Kristiansand var tydelig engasjert i meklingsspørsmål. I samtaler rundt den praktiske øvelsen boblet det over med innspill, problemstillinger og spørsmål. Det som var tenkt å ta ett kvarter endte med en time. Min oppgave ble veldig lett – det var bare å følge opp de initiativ som kom. Læringsutbytte ble i alle fall stort for meg selv.

Meklingsrollen kan utføres på mange måter. Sakstype, hvordan partene er, hvordan advokatene er og hvem mekler er spiller inn. For dommeren er det lett å stivne i den praksis man selv syns passer for seg. Dommerne i Kristiansand har blant annet lært meg at man hele tiden må være bevisst på hvorfor man gjør som man gjør, og hele tiden tilpasse det man gjør til partenes behov i den konkrete saken. Enklere sagt enn gjort. 

fredag 19. august 2011

Nordisk juristmøte i Stockholm

Jurister er i den spesielle situasjonen at de regler man lærte under studiet, stadig vekk oppheves og endres av Stortinget. Behovet for oppdatering er konstant. Det stilles store krav til dommerens kvalifikasjoner, og dommeren må selv ta ansvar for å holde tritt med utviklingen. En viktig del av kompetanseutviklingen er å møte andre mennesker fra andre land. Det har en egenverdi å lære om hvordan andre løser de samme problemene som vi har. Fra onsdag har jeg deltatt på nordisk juristmøte i Stockholm hvor nettopp utveksling av erfaringer og samtaler om nye utviklingstrekk har vært sentralt. 

Ett av temaene under årets møte var ankebehandling av straffesaker. Det var særlig interessant å høre om den svenske reformen som innebærer at alle forklaringer gitt i tingretten tas opp på film. Ved ankebehandlingen spilles opptakene av. Svenskene trakk frem økt kvalitet på bevisvurderingen ved at forklaringene gitt i tingretten ble gitt tidligere de straffbare forhold. Videre viste de til redusert belastning for fornærmede og vitner. Noen norske lagdommere jeg har snakket med har vært skeptiske til den svenske modellen. De fra de norske lagmannsrettene som ytret seg under møtet ga likevel klart uttrykk for at det var en stor svakhet ved den norske prosessen at det ikke er noen sikringen av forklaringene fra tingretten. Det er det lett å være enig i. Her bør det gjøres noe. 

I de siste årene har det vært mye fokus på alternative tvisteløsninger som eksempelvis megling. Noen ildsjeler forsøkte å få inn megling som tema under juristmøte. Men dessverre var det ikke plass for megling - juristmøte er sted hvor man diskuterer jus. Ildsjelene ga seg ikke, og for første gang ble det arrangert en prekonferanse dagen før juristmøte med megling som tema. 

Juristers formelle kompetanse innen fag som konfliktteori, forhandlingsteknikk og megling er overraskende liten. Da jeg studerte lærte jeg mye om eksempelvis marbakkens betydning for eiendomsgrensen i sjøen, men lærte ingenting om det å forhandle. Etter studie begynte jeg som advokatfullmektig, og hadde min første forhandling på vegne av en klient første uke på jobb. Marbakken  kom opp for første gang i en sak 11 år etter endt studie, og da hadde jeg likevel glemt det meste. Jeg tror at også dagens studenter lærer mer om marbakken enn forhandlingsteknikk. Juristmiljøer kan være ganske så konservative. 

På juristmøte var den moderne dommerrollen et eget tema. Hovedfokus var dommerens rolle til media, mens dommerens rolle som aktiv tvisteløser knapt nok ble berørt. Kanskje et tema for juristmøte som holdes i Oslo i 2014?



Kronprinsesse Victoria kastet glans over det nordiske juristmøte ved å dele ut den nordiske juristprisen. Samtidig med juristmøte var det kulturfestival i Stockholm, og bildet til høyre er tatt på Sergels torg

onsdag 10. august 2011

Ville politikernes retorikk blitt godtatt i rettssalen?

Terroranslaget den 22. juli har medført en debatt om hvordan den politiske debatten bør føres. Det er ingen skrevne regler om den politiske debatten. Den som lykkes best i debatten får betalt gjennom gode valgresultat.

I rettssalen er det ikke fritt frem for alle ytringer. Dommeren skal slå ned på den som kommer med «upassende uttalelser eller utilbørlige personlige angrep eller forøvrig optræder paa en maate, som strider mot domstolens værdighet». Spørsmålet er om de saklighetskrav som stilles til advokatene i rettssalen har noen overføringsverdi til den politiske debatten.

I rettssalen står advokaten frem og kjemper for sin klientens interesser med ordene som sitt viktigste våpen. Advokatens mål er å overbevise dommeren. Den gode advokat har forstått at dommeren har behov for å forstå hvorfor partene mener det han gjør, og har hovedfokus på egne argumenter. Motpartens argumenteres må imøtegås ved å påvise logiske brist, eller hensyn som tilsier at argumentene har begrenset relevans og vekt. 

Ytringer i rettssalen som ikke er med å opplyse saken blir slått hardt ned på. Typisk godtas ikke personangrep. Tvert om oppfattes personangrep som et svakhetstegn - en indikasjon på at advokatens  argumenter ikke strekker til.


Skjermdump: Facebook
Fylkesordfører Tore Sandvik er en politiker som er aktiv på sosiale medier. Reglene for takt og tone er nok noe annerledes på facebook enn i politiske innlegg for øvrig. Mange vil likevel mene at man også på facebook bør tilstrebe god dialog med et meningsfullt innhold. Nylig skrev Tore Sandvik følgende på facebook:

"Noe sier meg at kravet til å bære en lektortittel er betydelig svekket. Både når det gjelder kunnskapsnivå, men ikke minst når det gjelder evnen til å resonnere sammenhengende, samt å ha et snev av takt og tone..."
Sandviks kommentar var utløst av at lektor Dordi Skuggevik Tande i et leserinnlegg uttalte at en må se attentatet mot Arbeiderpartiet i sammenheng med utviklingen av Islam i Norge. Sandviks bruk av ironi ble kritisert av flere på facebook. I rettssalen ville Sandvik retorikk klart blitt banket ned med dommerklubben. Hans ytring er utelukkende et personangrep. Han forsøker ikke å begrunne hvorfor han tar avstand fra Tandes innlegg. Personangrep har som regel også den virkning at den forhindrer videre dialog om saken. Det interessante blir ikke lenger å forstå de ulike aktørers verdisyn. Istedet blir fokus å ta stilling til om personangrepet var berettiget eller ikke. Meningsfeller vil ofte appludere, mens motstandere vil bare ta angrepet som nok et bevis på usaklige angrep som illustrerer en manglende forståelse for hva saken gjelder.

En typisk feil flere advokater gjør, er å overdrive betydningen av egne argumenter. Eksempelvis å påstå at spørsmålet er løst av Høyesterett, mens det i realiteten er betydelig tvil om rekkevidden av rettspraksis.


Foto: frp.no
Overdrivelse er også velkjent i politikken. Politikerne hevder at de må sette ting på spissen for å få oppmerksomhet. Resultatet er blant annet polarisering og spissing av fronter.

I etterkant av 22. juli har flere politikere gått ut og sagt at de tidligere har brukt spissformuleringer som i dag vil være uheldige å bruke. Siv Jensen er blant politikerne som har varslet at hun vil være mer kritisk ved sine ordvalg i fremtiden. Jensen har blant annet blitt kritisert for å bruke betegnelsen "snikislamisering". I et innlegg i DN lørdag 6. august 2011 forsvarer Siv Jensen egen begrepsbruk. Hun skriver blant annet:
"Mange har forsøkt å trekke opp en debatt om det har vært korrekt av meg å bruke begrepet snikislamisering. Med snikislamisering mener jeg å sette ord på hva som skjer når samfunnet glemmer seg selv. Det er et lettfattelig ord som beskriver hva som skjer når vi ettergivende godtar kjønnsdelt svømmeundervisning eller at dommere bruker hijab. Det er det fortsatt grunn til å advare mot. Men samtidig er det viktig at vi alle klarer å trekke opp et kraftig skille mellom religionen islam og den antidemokratiske radikale islamismen. Aldri må vi akseptere at vanlige muslimer blir holdt ansvarlig for radikale islamisters handlinger og meninger. Det er en viktig presisering jeg alltid har vært opptatt av."
Siv Jensen forklarer i sitt innlegg på en god måte hva det er med islamismen hun ikke ønsker skal gjennomføres i det norske samfunnet. Hun er også nøye med å skille mellom religionen islam og det hun beskriver som den antidemokratiske radikale islamismen. Så langt ville hennes retorikk klart passere også i rettssalen. Trolig er store deler av den norske befolkning enig med henne. Problemet er imidlertid at begrepet snikislamisering favner så mye bredere enn hennes egen begrunnelse. En våken dommer ville trolig påtalt at hennes viktige presisering om forskjellen mellom religionen islam og den antidemokratiske islamismen ikke følger av begrepet, og at begrepsbruken bidrar til at alle muslimer settes i samme bås som antidemokratiske muslimer. Dommeren ville kanskje også spurt om begrepsbruken innebærer en kritikk mot myndighetene, og i så fall bedt om en konkretisering av kritikken.

Hva skal vi kreve av våre heltids politikere? Statsministeren har lagt lista høyt ved å si at Norge skal ha mer åpenhet og mer demokrati. Det blir spennende å se om politikerne viser vei ved å velge en retorikk som gir grunnlag for å forstå hvorfor politikerne mener som de gjør, eller om retorikken forsatt vil preges av overdrivelser og polarisering. Etter domstolloven § 133 skal ikke advokatene ytre seg på en måte som er i strid med domstolens verdighet. Verdighet kan også være en nyttig ledesnor for den poltiske debatten. Domstolloven § 133 er i så måte en like god veiledning for politikere som advokater.


mandag 1. august 2011

Åpenhet og demokrati - men ikke naivitet

Norge blir aldri helt det samme etter 22. juli. Den 24. juli sa Jens Stoltenberg: 
"Vårt svar er mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet. Men aldri naivitet."
Åpenheten i det norske samfunn har vært et varemerke for oss. Men det var også denne åpenheten som gjorde det mulig å plassere bilbomben så nært regjeringsbygget. Hvordan skal vi klare å bevare åpenheten i samfunnet samtidig som vi unngår naivitet?

For rettssystemet er åpenhet nødvendig for å ha en demokratisk kontroll. Lukkede dører besluttes unntaksvis. Fengslingsmøte for Brevik ble holdt for lukkede dører. Dommeren valgte likevel å avholde pressekonferanse hvor han leste opp kjennelsen. Sorenskriver Engebretsen stilte deretter opp for å svare på spørsmål. Oslo tingrett viser her vei for alle oss andre. Åpenhet så langt det er mulig. 

Tidligere i år deltok jeg på en konferanse i USA. Sammen med en kollega benyttet jeg muligheten til en liten biltur blant annet til Aspen. I Aspen var det et gammel tinghus. Det var en så liten domstol at de ikke hadde saker hver dag. Likevel hadde de to vektere på plass, og vi måtte gå gjennom sikkerhetskontroll for å komme inn. 

I norske domstoler foretas sikkerhetskontroll kun i noen få saker hvor politiet mener at det er nødvendig. Etter 5 år som dommer har jeg kun hatt en sak med forhøyet krav til sikkerhet. Politiet mente at den ene tiltaltes tilknytting til en motorsykkelklubb kunne medføre sikkerhetsrisiko. Som dommer følte jeg det som umulig å  vurdere mulig sikkerhetsrisiko tilknyttet en tiltalt før dom var avsagt. Jeg valgte derfor å beslutte sikkerhetstiltak i samsvar med politiets vurderinger uten en selvstendig vurdering av risikoen. De fleste aktørene godtok sikkerhetstiltakene, inklusive journalistene. De som protesterte var forsvarerne. Noen av forsvarerne ga uttrykk for at de følte seg mistenkeliggjort, uten at jeg helt fikk tak på hva de følte seg mistenkt for. Hvis det først er en sikkerhetsrisiko, vil det være naivt å tro at hull i sikkerheten ikke kan misbrukes.

Som en del av sikkerhetsopplegget besluttet jeg også at alle tilhørere måtte legitimere seg for å komme inn. Jeg fikk ikke noe  motbør for beslutningen, og den ble heller ikke noe tema for pressen. Selv var jeg mer i tvil om det var riktig å gå så langt. Formålet med kravet om legitimasjon var å sjekke ut om det var noen blant tilhørerne som var domfelt tidligere. Personer dømt til fengselsstraff de siste fem år kan nektes adgang til et rettsmøte

Saken hadde stor mediadekning, og jeg forventet at det kunne bli en del tilhørere. Men tilhørerne uteble. Kan det være sikkerhetsregimet som skremte de bort? Det er i alle fall en fare for at sikkerhetskontroller og krav  til legitimasjon vil kunne føre til faktisk mindre åpenhet, ved at publikum velger å utebli. 

tirsdag 28. juni 2011

Høyesterett la avgjørende vekt på hensynet til barna

Hvis det offentlige skal utøve tvang mot noen, eksempelvis utvise noen fra Norge, er det et grunnleggende krav om at tvangen ikke vil være et uforholdsmessig tiltak. Avveiningen mellom det offentliges interesse i å utøve tvang, og enkelt individets interesse i å slippe tvangen er svært vanskelig. Det er på en måte ikke sammenlignbare interesser. 

Når barn er involvert er det ekstra vanskelig. Ved utvisning er det åpenbart at barna vil kunne ta skade av at en av foreldrene blir utvist. Men når skal hensynet til barna veie tyngst?

I dag avsa Høyesterett en dom hvor de nettopp kom til at utvisningen av mor var uforholdsmessig fordi det ville ramme barna. I dommen heter det:
"Jeg er på denne bakgrunn, som mindretallet i lagmannsretten, kommet til at det ikke nødvendigvis er et vilkår at barna vil bli utsatt for ”uvanlig store belastninger”, og at det særlig vil være aktuelt å gi fortrinn til barnas interesser ved relativt sett mindre alvorlige overtredelser av utlendingsloven som i mindre grad rammer de kontrollhensyn loven skal ivareta."

I dommen går Høyesterett gjennom tidligere Høyesterettspraksis. Dommen illustrerer at man skal være forsiktig med å lage regler med vid anvendelse basert på enkeltavgjørelser fra Høyesterett. Alle avgjørelser må forstås med bakgrunn i det faktum som var til prøving. Selv små endringer i faktum kan gi et annet resultat i neste sak. 

Forskjellen mellom denne saken og tidligere saker var blant annet alvorligheten i  morens lovbrudd. Hvor grovt lovbrudd foreldrene har gjort påvirker hvor store belastninger barna må tåle før utvisningen blir uforholdsmessig. 

Høyesterett så også mildere på morens brudd på utlendingsloven enn lagmannsretten:
"Lagmannsretten har fremhevet at ”ulovlig opphold, ulovlig arbeid og ulovlig innreise er i kjernen av de kontrollhensyn utlendingsloven skal ivareta”. Dette er naturligvis de sentrale forhold som reguleres av loven, men jeg synes ikke det er spesielt treffende å fremheve slik adferd som det som i størst grad utfordrer kontrollmulighetene. Det synes i en slik sammenheng mer nærliggende å fremheve forhold som å unnlate å oppgi identitet, å gi uriktige opplysninger og å benytte falske dokumenter."
Om Høyesterett ville ha kommet til et annet resultat hvis morens brudd på utlendingsloven hadde vært bruk av falske dokumenter er det ikke mulig å gi noe klart svar på. Forholdsmessighetsvurderingen er i alle saker veldig sammensatt og svært konkret. Barnas tilknytting til den foreldre saken gjelder og hvor hardt utvisningen vil ramme barna vil være en del av vurderingen.

Barnekonvensjonen var påberopt av morens advokat, uten at Høyesterett fant grunn til å bruke barnekonvensjonen som rettskilde for sitt resultat. Det betyr trolig ikke annet enn at Høyesterett fant tilstrekkelig støtte i de politiske signaler som var gitt gjennom endringer av lov og forskrifter.






Jeg har presentert bloggen min på Bloggurat.

mandag 27. juni 2011

Førerkortbeslag

Norge er blant de land som har streng vegtrafikklovgivning. Brudd på vegtrafikkloven sanksjoneres strengt. Den typiske straffen er bot, men for de veldig grove overtredelsene brukes samfunnsstraff og fengselsstraff. Sammenlignet med mange andre land soner en relativt stor andel av de insatte dommer for brudd på vegtrafikkloven.

I tillegg blir førerkortet inndratt, og for de fleste svir tap av førerkortet  mest. Politiet tar rutinemessig beslag i førerkortet på stedet. Noe tid til å tilpasse seg livet uten førerkort får man ikke.

I noen få ekstraordinære situasjoner kan tapstiden reduseres. Det er eksempler på at funksjonshemming kombinert med rehabilitering har ført til redusert tapstid. Men det at man mister jobben er trolig ikke nok. 

Hvis sjåføren ikke godtar politiets førerkortbeslag, sendes saken til oss. I saker om førerkortbeslag er det mye frustrasjon og fortvilelse. Det er ikke alltid en hyggelig jobb å formidle at førerkortet vil bli holdt i beslag i mange måneder enda. 

Det er ulike strategier som brukes for å dokumentere hvor hardt rammet man blir. Jeg har opplevd at kone og baby er med i rettsmøte. Mer vanlig er bekreftelser fra arbeidsgiver om hvor hardt man blir rammet. For å sikre likebehandling skal det likevel mye til før vi fraviker fra utgangspunktene. En eiendomsmegler ble ikke hørt med at han hadde ofte flere visninger samme kveld og at det var upraktisk for ham å sykle. En småbarnsfar som brukte å kjøre barna til skolen hver dag fikk ikke redusert tapstid. Hans merittliste i trafikken var av en slik karakter at jeg i mitt stille sinn tenkte at hensynet til barnas sikkerhet egentlig talte for enda lengre tapstid. En annen sjåfør uttalte at for ham var bilen det viktigste arbeidsverktøyet, men at han stort sett kjørte på så dårlige veger at når det endelig var mulig måtte han bare tråkke til også i 60-soner...

Tap av førerkortet rammer særlig yrkessjåfører hardt. For mange har det å mister førerkortet samme virkning som å få avskjed fra jobben. Høyesterett har instruert oss i at yrkessjåfører ikke skal behandles mildere enn andre, det er nesten tvert i mot. I en avgjørelse fra 2005 sa  Høyesterett seg enig i følgende utsagn:
«Til dette bemerker lagmannsretten at det spesielt for yrkessjåfører må stilles særlige krav til aktsomhetsnivået i trafikken. Det vil gjelde generelt at alle yrkessjåfører, på samme måte som andre som er avhengige av bil i sitt yrke, vil bli rammet hardt dersom de må la bilen stå. Det har ikke vært hensikten bak regelverket at yrkessjåfører skal nyte godt av kortere tapstid enn andre som ikke er avhengig av bilen til daglig, og det kan ikke sees at As situasjon er vesentlig annerledes enn for andre yrkessjåfører. Virkningen er ikke mer byrdefull enn for andre yrkessjåfører som blir utsatt for tap av førerett, og det kan ikke sees å foreligge slike særdeles formildende omstendigheter som er omtalt i vegtrafikkloven §33 nr. 1 sjette ledd. Også her må hensynet til trafikksikkerheten og den alminnelige lovlydighet være utslagsgivende.»


Fartsgrense 30 km/t
Fart 56 km/t
Fartsgrense 40 km/t
Fart 66 km/t
Fartsgrense 50 km/t
Fart 76 km/t
Fartsgrense 60 km/t
Fart 86 km/t
Fartsgrense 70 km/t
Fart 106 km/t
Fartsgrense 80 km/t
Fart 116 km/t
Fartsgrense 90 km/t
Fart 126 km/t

Ved kjøring med promille mister man normalt ikke førerkortet ved promille mindre enn 0,4. Fra 0,4-0,6 promille er tapstiden 6 måneder. 

For de grove overtredelsene slipper man ikke unna med bot. Nylig ble en yrkessjåfør av Agder lagmannsrett dømt til fengsel i 14 dager fordi han hadde foretatt forbikjøring over dobbel heltrukken sperrelinje i motgående forbikjøringsfelt. Lagmannsretten skriver i sin dom blant annet:
"Allmennpreventive grunner gjør det etter lagmannsrettens oppfatning nødvendig å reagere med ubetinget fengselsstraff når en sjåfør forvolder så stor fare som her."
For fartsoverskridelser har Høyesterett vist veg, og har angitt klare utgangspunkt for når samfunnsstraff eller ubetinget fengselsstraff skal idømmes. Kjøring i 136 km/t i 80-sone gir fengselsstraff, og 130-135 km/t gir samfunnsstraff. For 50-sone er utgangspunktet samfunnsstraff mellom 90-95 km/t og fengselsstraff fra 96 km/t. Du havner altså ikke i fengsel som følge av et lite øyeblikk uoppmerksomhet, det er kun de svært grove overtredelsene som ender med fengsel.

208 døde i Norge i en trafikkulykke. Risikoen for å bli straffet og fratatt førerkortet bør kanskje ikke være hovedmotivasjonen for å holde fartsgrensen?