Barnefordeling og økonomi

Barnefordelingssaker er en betydelig andel av de sakene vi i tingretten har til behandling. Det er krevende saker som ofte preges av et høyt konfliktnivå mellom partene. I de fleste sakene er foreldrene positive til å forsøke å løse ved mekling. I meklingen oppfordres foreldrene til å ta opp alt som de er opptatt av. Foreldrene er eksperter på egen konflikt, og har som regel ikke noe problem med å forklare hvor håpløs den andre forelderen er. For meg som mekler er det viktig å forsøke å forstå hvorfor foreldrene har en konflikt - hvorfor oppfatter de hverandre som så håpløse. Er den ene forelderen så håpløs at hun/han ikke har god nok omsorgsevne? Er det reellt kun en voksenkonflikt som skyldes opplevelse av svik mellom de voksne?

Noen ganger får jeg ikke helt tak på hvorfor det er en konflikt mellom foreldrene. Jeg har noen ganger tenkt at årsaken kan være penger.

I de sakene foreldrene ikke er ferdig med det økonomiske oppgjøret etter bruddet, har jeg så å si formant advokatene til å forsere forhandlingene om en løsning. Så langt har jeg ikke opplevd en eneste sak hvor foreldrenes evne til å samarbeide til det beste for barnet forblir upåvirket av en konflikt om det økonomiske oppgjøret. Først når den økonomiske skilsmissen er avsluttet, er det mulig å legge gammelt grums bak seg.

Størrelsen på barnebidraget avhenger av omfanget på samværet. Endringer i samværet kan medføre endring i bidragsklasse, og dermed få stor betydning for begge foreldrenes økonomiske situasjon. På tross av at barnebidraget betyr mye for foreldrene, har jeg etter 6 år som dommer til gode å oppleve at noen foreldre tørr å si at det er viktig for dem at barnebidraget ikke reduseres. Jeg har forsøkt meg på å spørre direkte om det har betydning, men samtlige avviser at det betyr noe for dem. Det er ikke legitimt å bruke penger som argument.

En far trodde ikke på mor da hun sa at penger ikke betydde noe. Han sa til henne at han forstod at det kunne være viktig for henne. Han hadde god økonomi, og hadde mulighet for å betale mer. Han tilbydde seg å fryse bidraget til en bidragsklasse uavhengig av samværets omfang. Det var nok til at  saken ble løst.

Problemet med løsinger hvor foreldrene avtaler et høyere beløp enn det som følger av loven, er at de rett etter at avtalen er inngått, likevel kan gå til NAV å kreve bidraget fastsatt etter loven. For å inngå slike avtaler må du derfor ha tillit til at den andre virkelig mener det, og ikke bare utnytter systemet.

Varslingsplikt til barnevernet?

Barneombudet.no

For noen dager siden kom en kollega inn på kontoret mitt med en sak hvor strømleverandøren krevde å få stanset strømleveringen til en familie. Det er vanskelig å tenke seg hvordan man skal klare seg uten strøm. Matlaging, varme i huset, lys, varmt vann, klesvask osv. Nettopp fordi strømmen betyr så mye for oss, så er det svært strenge vilkår før strømmen kan slås av. Min kollega trengte ikke råd om vilkårene for å beslutte stenging av strømmen var oppfylt eller ikke. Hun var bekymret fordi det bodde et lite barn i huset. Hun lurte på om foreldrenes manglende evne til å skjøtte sin økonomi, slik at de sto i fare for å miste strømmen, også var en indikasjon på at det her kunne foreligge omsorgssvikt. Hadde hun en plikt til å varsle barnevernet om familiens situasjon?

I Norge har vi ikke lovfestet en generell meldeplikt til barnevernet for alle. Men offentlige myndigheter har meldeplikt etter barnevernloven.  Meldeplikten har til formål å få barneverntjenesten på banen overfor barn og unge som er i en vanskelig livssituasjon. Hvis offentlige myndigheter har kunnskap om at det kan begås straffbare handlinger mot barnet, vil det kunne være straffbart å ikke melde fra. Dette vil typisk gjelde leger som ved undersøkelser av barnet ser at barnet er utsatt for vold.

Barneombudet har lenge vært opptatt av at offentlige myndigheter må slutte å skjule seg bak sin taushetsplikt. Meldeplikten går foran taushetsplikten. I følge barneombudet var situasjonen for noen år tilbake at nesten ingen tannleger meldte inn sine bekymringer til barnevernet. Manglende oppfølging av tannhygiene kan være en indikasjon på omsorgssvikt. Etter at barneombudet satte fokus på tannlegers meldeplikt har tannlegene fattet poenget og har begynt å melde inn sine bekymringer.

Men tilbake til strømstansen. Kan strømstans sammenlignes med leger og tannlegers bekymringer? Tannlegens bekymring er en følge av at hun har møtt barnet. Dommeren har bare fått noen dokumenter på at foreldrene ikke har evnet å prioritere betaling av strømregningen. Er det sånn at dommeren bør sende kopi av kjennelse om strømstans til barnevernet slik at barnevernet gis mulighet til å sjekke ut omsorgssituasjonen til barna?

De fleste legger til grunn at vi dommere ikke er omfattet av den offentlige meldeplikten. Og det er svært sjelden at vi dommere varsler barnevernet, og vi varsler nok ikke i saker om strømstans. Men bør vi gjøre det? Er det andre saker hvor vi bør gjøre det? Hva med tvangssalg? Hva hvis vi i saker etter barneloven får innsikt i forhold som gjør oss bekymret for barna?

En kone til besvær

I bunn og grunn er jeg svært fornøyd med min kone. Det passer seg ikke denne bloggens profil å utdype det nærmere. Som tittelen indikerer, så har min kone likevel også vært til besvær. 

Dommerens liv styres av de saker som man får ansvar for. Nylig fikk jeg en stevning med et gruppesøksmål. Gruppesøksmål er en ny ordning som ble innført med tvisteloven i 2008. Denne stevningen var det første gruppesøksmålet i vår domstol, og jeg var overbegeistret over å være den heldige som fikk saken tildelt. Men så var det dette med min kone da.

Gruppesøksmålet var rettet mot forvaltningen. Min kone arbeider hos Fylkesmannen, og en annen avdelingen enn den min kone arbeider i, hadde vært involvert i forvaltningens behandlingen i sakene som sto for retten til behandling. Jeg innså at det var min tunge plikt å orientere partene om min kones gjøren og laden. Det tok ikke lang tid før saksøker begjærte meg inhabil. 

Reglene om habilitet har vi blant annet for å sikre borgernes tillit til at domstolen treffer objektive avgjørelser upåvirket av andres eller egnes interesser. Om dommeren selv opplever at han ikke er påvirket av at kona hans har en form for interesse i saken har ingen betydning. Den påberopte grunnen for inhabilitet må likevel objektivt kunne påvirke borgernes tillit. Det er ikke nok at borgeren subjektivt har mistillit til dommeren. Borgeren skal ikke kunne bytte ut dommere han ikke liker uten saklig grunn.

Men tilbake til min sak. Det var ikke Fylkesmannen som hadde truffet de endelige vedtakene som sto til prøving, og min kone hadde ikke vært involvert. I utgangspunktet tenkte jeg at dette ikke var nok til inhabilitet. Min mening hadde selvsagt begrenset betydning. Det er en annen dommer i domstolen som avgjør habilitetsspørsmålet.

Før avgjørelsen falt kom regjeringsadvokaten med en ny saksopplysning. Staten hadde pekt ut sin partsrepresentant. Tilfeldigvis bodde den utvalgte i mitt nabolag, hadde barn som gikk på samme barnehage/skole som mine barn og vi har også møttes noe sosialt.

Mange vil nok tenke at vennskap må tilsi at dommeren er inhabil. Men så enkelt er det ikke. Det er ganske vanlig at jurister har venner i det juridiske miljøet. Norge er et lite land, og hvis alle vennskap skal medføre inhabilitet så kan det skape noen praktiske utfordringer. Det er forskjell på vennskap. Det å være venner på facebook vil i seg selv ikke føre til inhabilitet. Hvis man oppfatter seg som bekjente vil man nok heller ikke være inhabil. Men hvor går grensen?

I min sak ble det etterhvert enkelt. Isolert sett var kanskje ikke min kone nok til at jeg var inhabil, men hvis man så min kone i sammenheng med min kamerat, så ble det hele for problematisk. Slutningen ble at jeg måtte forlate saken. 

Tilståelsesdom - plea bargaining

Plea bargaining, dvs forhandlinger mellom forsvarer og aktor om størrelsen på straffen hvis tiltalte erkjenner seg skyldig, er velkjent for oss først og fremst gjennom amerikanske rettsdrama på TV. I Norge foregår det nok også slike forhandlinger, men domstolen er ikke bundet av en avtale om straffens størrelse. Høyesterett mener det er prinsipielt betenkelig at det i realiteten er aktor som i en enkeltsak skal avgjøre hvilken straff tiltalte skal få. Straffutmåling er noe som bør være forbeholdt oss dommere. 

Det er på mange måter stor forskjell på Høyesterett og tingretten. Tingrettsdommerne treffer endelige avgjørelser i det store flertall av saker som står for retten. En liten del går til lagmannsretten. Ett fåtall behandles av Høyesterett. Høyesterett skal kun behandle saker av prinsipiell betydning. I tingretten behandler vi stort og smått, og vi blir nok mye mer pragmatisk i vår tilnærming.

Sist tirsdag hadde jeg berammet en meddomssak. Saken gjaldt flere grove tyveri i ett hyttefelt her i Trøndelag. Tiltalte var en mann på 20 år. Mannens forsvarer tvilte på sin klients uskyld. Han tok en alvorsprat med sin klient, og tok deretter kontakt med aktor. Praten resulterte i en tilståelse og en forståelse mellom aktor og forsvarer om at aktor skulle legge ned en påstand om samfunnsstraff. 

Saken ble kjørt som en tilståelsessak, som innebærer ingen vitner og ingen meddommere. Tiltaltes tilståelse er en vinn-vinn situasjon for alle parter. 

For fornærmede kan det være en belastning å møte i retten. Det kan også oppleves som støtende at tiltalte sitter og lyver om egen involvering. For påtalemyndigheten og retten er det besparende. Saken på tirsdag ble avviklet på 40 minutter, mens en vanlig hovedforhandling ville trolig tatt 3-5 timer. 

Den viktigste gevinsten er likevel kanskje for tiltalte. Tiltalte vet jo om han er skyldig. Det å kunne stå for det man har gjort, tror jeg betyr mye for tiltaltes selvrespekt. Jeg tenker ikke at en tilståelse nødvendigvis innebærer at tiltalte slutter med sine kriminelle handlinger. Dessverre kommer også de som tilstår stadig tilbake til oss. Men hvis man hele tiden benekter egen skyld, tror jeg det er vanskeligere å komme seg dit at man makter å endre egen livsførsel. En tilståelse er en god start for å kunne nå inn med et budskap om at man selv må ta ansvar for eget liv.

20-åringen som jeg møtte på tirsdag hadde alt ruset seg i 6 år. Han hadde fått seg ny kjæreste, og skulle bli far på nyåret. Han hadde alt begynt endringsprosessen. Godt hjulpet av samtaler med sin fastlege hadde han vært rusfri i 6 måneder. Aktor og forsvarers avtale om samfunnsstraff fremstod som fornuftig, og dommen var enkel å avsi. 

Jeg har aldri jobbet med straffesaker før jeg ble dommer. De forsvarerne og aktorene jeg møter er som regel vesentlig mer erfarne enn meg innen strafferett. I tillegg kjenner de den konkrete saken mye bedre. For meg skal det svært mye til før jeg tenker at min vurdering av riktig straff er mer riktig enn hva to kloke hoder har blitt enige om. Det er nok mer i de prinsipielle sakene som står for Høyesterett at det vil være aktuelt for dommerne å overprøve de avtaler som inngås. 

Sør-Trøndelag tingrett er blant de domstoler som har høyest andel saker som går som tilståelsessaker. Det skyldes nok flere ting, blant annet godt samarbeid mellom domstol, påtalemyndighet og forsvarerne. Forsvarerne i Trondheim har heldigvis ikke begynt med den praksis at de fraråder sine klienter å avgi forklaring for politiet. Selv om den som tier noen ganger kan slippe unna, så tror jeg på at det beste i det lange løp er å stå for det man har gjort.