Google analytics

tirsdag 22. mai 2012

Advokater som VIer seg med klienten

Advokatforeningen er opptatt av advokatenes uavhengighet. Det var blant annet tema for advokatforenings årstale i 2011.

I regler for god advokatskikk pkt 2.1 heter det
”For å leve opp til forpliktelsene som en advokat påtar seg, er det nødvendig at han er uavhengig slik at hans råd og handlinger ikke påvirkes av uvedkommende hensyn. Især er det påkrevet at han ikke lar seg påvirke av egne personlige interesser eller press utenfra. Advokaten må unngå at hans uavhengighet svekkes, og han må ikke gå på akkord med sin profesjonelle standard for å tekkes sin klient, retten eller tredjemann.”
Advokaten skal først og fremst sikre egen klients interesse. Å fremme egen klients interesse er ikke det samme som å tekkes egen klient. Klienten trenger en juridisk rådgiver som evner å se alle sider av saken. Hvis advokaten ikke evner også å se motpartens perspektiv, vil han ikke gjøre en god nok jobb for klienten.

Det er krevende å være klientens talsperson på en troverdig måte uten å selv identifisere seg med klientens interesser. Hvordan skal advokaten holde passe avstand til egen klient samtidig som han skal være overbevisende om at klientens standpunkt er rett?

Hva er så passe avstand? Overskriften på dette innlegget er "advokater som VIer seg med klienten". Med at de VIer seg, mener jeg at advokaten i sin fremstilling av saken inkluderer seg selv sammen med klienten. Her er noen eksempler fra noen meklinger jeg har hatt:
  • Vi er opptatt av å få frem at NN holdt denne kontakten skjult
  • Vi kan ikke godta tilbudet, det er så lavt at vi opplever det som provoserende (spontant respons fra advokaten uten å ha avklart med klienten)
  • Vi har ingen mulighet til å få solgt for den urealistiske prisen som kreves
  •  Vi er ikke redd for å bryte forhandlingene for å få dom i saken
Er det så farlig å Vie seg med klienten? Trolig ikke alltid. Men noen ganger fremstår advokaten som så nært knyttet til egen klient at advokaten mister troverdighet, som igjen svekker klientens interesser. Jeg har en del meklinger om økonomiske oppgjør etter skilsmisse. Jeg har hatt saker hvor Viet  fremstår som så sterkt at jeg har lurt på om det faktisk er en reell vielse nært forestående.

De gode advokater, og heldigvis har vi en del av de også, er nøye med å holde litt avstand. Jeg liker bedre følgende eksempler:
  • Det fremsatte tilbudet er for lavt til at jeg ut fra en rettslig vurdering av saken kan anbefale min klient å akseptere
  • Jeg hører at partene forklarer seg ulikt om bakgrunnen for at dette punktet ble med i avtalen. Min klient mener hans forklaring støttes av epostutvekslingen i forkant. 
  • Jeg har forklart min klient risikoen med en videre rettslig prosess, også hvor mye det kan koste. Han er imidlertid klar på at for ham er det bedre å få en en rettslig avklaring med dom enn å godta det fremsatte tilbud.
Før jeg ble dommer, arbeidet jeg som LO-advokat. Som ansatt-advokat er det ekstra utfordrende å holde på sin egen uavhengighet. Jeg kjente i alle fall på at det var lett å bli oppslukt av arbeidsgivers perspektiv. Min daværende arbeidsgiver - LO - hadde jo også en viss forventning om at jeg som LO-advokat skulle ut å kjempe for arbeidstakernes rettigheter. Jeg vet ikke om jeg alltid var bevisst nok min egen uavhengighet som ansatt-advokat.

Advokatforeningen er prisverdig opptatt av advokatenes uavhengighet. Men jeg tror at det er noen av advokatforeningens medlemmer som med fordel kunne blitt mer bevisst hva det betyr å være uavhengig.

Folk flest har heldigvis sjelden behov for advokat. Men når først behovet er der er det viktig å finne en god advokat. Problemet er - hvordan finner man den gode advokat? På gule sider? På jus.no? På advokatforeningen.no

Hvis advokaten din utfordrer deg, og stiller deg mange vanskelige spørsmål, så er det trolig et godt tegn. Han ønsker trolig å forstå alle perspektiv. Hvis advokaten din ikke har noen kritiske spørsmål, og hvis han ser få eller ingen muligheter for å tape saken - fordi du er jo så urettferdig behandlet - så er det ikke nødvendigvis et like godt tegn. 


22 kommentarer:

  1. Jeg tror ikke det nødvendigvis blir riktig å legge så stor vekt på hvilke ord advokaten bruker i meklingen. Jeg må for egen del rett og slett tenke godt etter om jeg i meklinger havner i den ene eller andre kategorien. At man bruker "vi-formen" betyr ikke nødvendigvis at man har manglende profesjonell distanse iht. de advokatetiske regler.

    For en forretningsadvokat er det også ofte slik at man bistår klienter over lang tid, og etterhvert også kan bli like mye en løpende rådgiver / konsulent i forhold til mer eller mindre kommersielle forhold. Da kan "vi-formen" virke inkluderende og mer naturlig.

    I privatsaker er det kanskje mindre naturlig, og spesielt i samlivs/barnefordelingssaker.

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Thomas

      Det er mulig jeg i innlegget legger for mye vekt på vi-formen. Mitt inntrykk er likevel at en del advokater kunne med fordel hatt mer avstand til klienten. De fremstår som så nær at det kan fremstå som lite tillitsvekkende, og hvis de faktisk er så nær er det fare for at de gir for dårlige råd.

      Din situasjon som løpende rådgiver er blant de situasjoner jeg tenker vil være ekstra krevende for advokaten å ha nødvendig distanse. Advokaten har gjerne vært med som rådgiver fra starten av et prosjekt. Advokaten var kanskje den som skrev avtalen, deltok på forhandlinger, og har kanskje hatt ansvar for oppfølgingen av tvisten siden tvisten oppstod. Hvordan vet du når du har blitt for nær? Hvordan ser man selv at man egentlig er en så sterk del av det hele at man ser hele tvisten gjennom klientens briller?

      Vi-formen må være lov å bruke. Men når man kombinerer vi-formen med litt følelsesladede innlegg - da begynner jeg å bli litt skeptisk.

      Slett
  2. Hyggelig at du tar opp dette temaet. Jeg har lenket til innlegget ditt på Facebook-gruppen "Aksepterer vi dårlige advokater", og kunne også tenke meg å skrive om det på http://advokatkvalitet.wordpress.com.

    https://www.facebook.com/groups/334139236631821/

    :-J
    Jørgen Klaveness

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Jørgen
      Takk for tilbakemelding. Hvis mitt innlegg inspirerer deg til å skrive om temaet, er det bare flott.

      Interessant gruppe du har stiftet på Facebook. Det er lett å være enig i at ingen bør godta dårlige advokater. Men hvordan kan en privatperson vite om advokaten er god i forkant, og hvordan vite om jobben advokaten gjør var god nok?

      Slett
    2. Takk skal du ha for komplimenten, kunne jeg si: Her peker du på nøyaktig det problemet vi prøver å løse. Jeg tror ikke menigmann har særlig sjanse til å klare dette på egen hånd. Jeg tror at dette er en hovedgrunn til at advokater har dårlig ord på seg ("hva har du når du har en advokat begravet helt opp til halsen i sand?") og at folk derfor går alt for lite til advokat. Et annet utslag av det samme er at markedet ikke fungerer: Når godt og dårlig arbeid "belønnes" på samme måte i markedet, og det er enklere (og langt mer innbringende) å levere dårlig arbeid, så går det som det går.

      Jeg har forsøkt å skrive en del om dette på bloggen min, se f.eks. http://advokatkvalitet.wordpress.com/2012/04/06/paralleller-i-helsevesenet/

      Svakheten med den spørreundersøkelsen vi planlegger, er at vi kan regne med å få flere negative enn positive meldinger, og at kritikken ofte vil være lite treffsikker. Dette må vi korrigere for ved tolkningen av resultatene, og ved å gå inn og gjøre egne oppfølgningsundersøkelser der vi ser på hva vi selv finner hos advokater som skiller seg positivt og negativt ut i menigmanns øyne.

      De forundersøkelsene vi har gjort hos dommere, var VELDIG interessante. Kunne du også tenke deg å stille opp til et lite intervju?

      :-J

      Slett
    3. Hei Jørgen
      Jeg har lest litt blogginnlegget ditt samt artikkelen i the New Yorker - The Cost Conundrum - http://www.newyorker.com/reporting/2009/06/01/090601fa_fact_gawande?currentPage=all

      Interessant lesing om hvordan få et best mulig helsevern, og hva som driver kostnadene.

      Du skriver at "Når godt og dårlig arbeid "belønnes" på samme måte i markedet, og det er enklere (og langt mer innbringende) å levere dårlig arbeid, så går det som det går."

      Hvordan mener du advokater skal ta seg betalt? Er det bedre med no cure no pay?

      Ditt spørsmål om intervju får vi evt følge opp i andre kanaler - sende epost rune.lium@domstol.no

      Slett
    4. >> Hvordan mener du advokater skal ta seg betalt? Er det bedre med no cure no pay?<<

      Godt spørsmål. No cure no pay er en tilnærmingsmåte som kan kombineres med, eller integreres i gammeldags salærvurdering på flere forskjellige måter.

      Personlig begynner jeg å lene meg mer i retning av forsikringsordninger, slik at kunden betaler fast pris for å få fremtidige rettshjelpsbehov dekket, uansett hva de måtte bestå i. Problemet med å gå denne veien er at kostnadene kan komme til å løpe helt løpsk hvis ikke forsikringsgiveren engasjerer seg aktivt.

      I helseforsikringsbransjen er dette en vanskelig vei å gå. Der vil overprøving av kundens ønske og og legens råd, lett få den vinklingen at “forsikringsselskapet driver og tar livet av kundene sine for å slippe flere utgifter”.

      På rettshjelpsforsikringenes område burde det være mye enklere å gå ut med en begrensning i forsikringsvilkårene, nemlig at kunden bare vil få refunert rettshjelpsutgifter hos tjenesteytere som har passert forsikringsselskapets interne kvalitetskontroll. Et ledd i denne kontrollen må være at selskapets egne advokater (“kvalitetsrevisorer”) skal ha fullt innsyn (under vanlig taushetsplikt) i advokatenes saksmapper. Hvis denne kvalitetskontrollen avdekker problemer, så skal disse i utgangspunktet være en sak mellom advokaten og selskapet, der selskapet vil ha flere strenger å spille på. På den positive siden kan det engsjere seg i å styrke kompetansen og det etiske nivået hos advokater som er "innenfor", og på den andre kan det (true med å) stryke advokater fra listen over godkjente tjenesteytere, dersom de gjentatte ganger kommer uheldig ut i forhold til det som var premisssene for saken.

      Slett
  3. Du tråkker nok på tærne til noen med dette, Rune, selv om det ikke bør være kontroversielt å prøve advokatetikken. Men det tvinger oss også inn i tenkeboksen en tur. Jeg tok for egen del en liten runde med selvransakelse etter å ha lest innlegget ditt - og konklusjonen (egen) er at nei - slik fører ikke jeg saker. Eller ønsker ihvertfall ikke å gjøre det. Men om jeg kan ha gjort det.... tja....

    I utgangspunktet er jeg enig med Thomas i at mye kan settes på kontoen for uheldig ordvalg. Det er ikke ensbetydende med at man identifiserer seg med klienten og klientens sak. Dette er en likevel en svært vanskelig balansegang for oss advokater, hvor vi lett kan komme i skvis mellom klientens forventninger - "han betaler jo for hjelpen vår..." - og egen integritet båret av de advokatetiske reglene. Jeg tenker at vi ihvertfall er dette temaet bevisst i vår daglige gjerning.

    Innlegget avstedkommer i tillegg et lite hjertesukk fra min side, for dette handler også om tilbakemeldinger og evalueringer i prosessen. Du har jo selv tatt i bruk evaluering etter meklinger, uten at jeg kjenner til om tilbakemeldingene er til hjelp - eller i det hele tatt blir benyttet.

    Som nyutdannet og advokatfullmektig fikk jeg stadig oppfølging, tilbakemelding og evaluering. Først og fremst fra mine prinsipaler og kolleger, men jeg dristet meg også til å spørre dommer i saker jeg prosederte/bisto i mekling om vedkommende kunne gi noen gode råd på veien. Dette var en utrolig nyttig øvelse, fordi dommer er nok den som oftest møter oss advokater med et objektivt og utenforstående blikk. Evaluering skjer selvfølgelig ellers også, men da i interne fora - hvor det er lett å se seg blind på egen fortreffelighet, og i kommunikasjon med klienten - som også gjerne danner seg et endimensjonalt inntrykk.

    Vi blir neppe utlært i denne bransjen, og den dagen vi føler det er vi antakelig utdaterte. Så i denne stadige læringsprosessen tenker jeg at det burde vært rom for en eller annen form tilbakemeldinger til advokaten også fra domstolen.

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Monica.

      Ambisjonen er på ingen måte å tråkke noen på tærne. Men det er jo flott hvis innlegget gir utgangspunkt for refleksjon rundt egen praksis.

      Jeg er enig med deg i at begrepsbruken alene ikke betyr at advokaten blir for nær klienten. Jeg er nok litt preget av hvordan jeg selv valgte å utføre advokatgjerningen. Jeg forsøkte bevissst å unngå å si VI som en påminnelse til meg selv om at jeg måtte holde avstand.

      Du skriver at du er bevisst temaet i din daglige gjerning. På hvilken måte er du teamet bevisst?

      Så fint at du tar tak i evaluering. Det er riktig at jeg sender ut spørreskjema etter meklinger. Nytt for sommeren er at jeg også skal sende det ut til partene.

      Ja, tilbakemeldingene er til hjelp. Jeg forsøker selv å evaulere meklingen. Innspill fra advokater og parter bidrar til at jeg hele tiden må ta opp mine kjepphester til prøve. Jeg har blant annet lært at jeg må forsøke å være mer fleksibel på hvor mye advokatne skal slippe til, samt kanskje bruke særmøter litt mer.

      Tilbakemeldinger mellom advokater og domstol bør vi ha mer av. Men det er ikke så enkelt å få til. Jeg opplever at advokater er svært forisktige med å si noe som kan oppfattes som kritikk.

      Dommere er som regel positive til å ta en prat med advokater etter at saken er ferdigbehandlet. Som advokat praktiserte jeg at jeg i to saker pr år skulle be om tilbakemelding fra en dommer.

      Kjenner meg for øvrig veldig igjen i det å se seg blind på egen fortreffelighet. Og det er jo så vanskelig å vite når man er blind, og når man faktisk har fått det til godt.

      Slett
  4. Jeg forstår det slik at du Rune Lium prøver å trekke opp grensene for hvor stor egeninteresse en advokat skal kunne ha for å vinne saken. I den anledning så er det jo noen som har kritisert at noen advokater har tatt seg betalt gjennom «no cure no pay», men jeg for min del synes egentlig «no cure no pay» er en ganske real ordning (spesielt for Ola Nordmann) så lenge ikke advokaten tar seg så mye mer betalt enn vanlig når denne først vinner saken. Men det er tydeligvis få norske advokater i dag som drister seg til å tilby vanlige klienter «no cure no pay». Har du noen formening om hvorfor?

    Man kan jo også anta at en advokat som er ansatt som husadvokat i et firma føler et betydelig større press på seg for å gjøre en god jobb (og for å beholde vennskapet med sjefen), enn for en Ola Nordmann som en sjelden gang er innom et advokatkontor med en sak. Og hva hvis en advokat for eksempel sitter i styret for sin klients selskap? Er det uetisk at advokaten da tar saken for daglig leder i selskapet, eller er det nok at advokaten da kun informerer motparten om styrevervet?

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Ola Nordmann

      No cure no pay er vanlig i USA. Hvor utbredt det er i andre europeiske land vet jeg ikke.

      Det er lov å avtale no cure no pay også i Norge. Men i motsetning til USA, så er det i Norge ikke lov å avtale at advokaten skal ha en andel av tilkjent erstatning. Det betyr derfor at advokatens potensielle gevinst blir litt liten sammenlignet risikoen med å tape.

      I tillegg er det nok også rettskulturen. I Norge har no cure no pay avtaler vært sett på som litt lysskye. Min mening er at det er litt misforstått.

      Du reiser også spørsmål om det er uetisk at en advokat som sitter i styret også representerer klienten. Uetisk er nok litt sterkt. Men ofte vil en advokat som også sitter i styret gjøre en dårligere jobb fordi han ikke har tilstrekkelig avstand. Motparten må nok her bare godta de valg som tas rundt hvem som skal representere hvem.

      Slett
  5. Ja, disse advokatene altså. Kanskje best å klare seg uten advokat i saker der som Lium forsøker å administrere, ellers kan det vel skje at "advokatens manglende troverdighet" smitter over på klienten. Dette er jo som kjent ikke annet enn en lek blandt mennesker med interesse for banaliteter innenfor jura.

    Hva med dommere og såkalt "objektive" aktorer som fortier forhold som gjør at de åpenbart er inhabile? : http://www.nettavisen.no/innenriks/article223619.ece
    Slike fortielser er straffbare etter straffelovens bestemmelse om falsk forklaring.

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei anonym

      Det virker ikke som du er veldig begeistret for mine skriverier. Du beskriver det som en "lek blandt mennesker med interesse for banaliteter innenfor jura". Hva er det som er banalt? Hva er det som ville vært mer viktig å skrive om?

      For øvrig interessant artikkel du viste til. Hvis aktor og dommerfullmektigen var kjærester, så var det et grovt overtramp å fortie det. Jeg tror ikke slike fortielser om relasjoner mellom dommer og aktører er det vanlige.

      Slett
    2. _Hvis_ de var det, spør du. Du klarte altså ikke å få med deg at saken ble gjenåpnet nettopp på dette grunnlaget! Jeg vil anta at du er akkurat like lite observant når du gjennomgår saksdokumenter som du er når du leser avisartikler. Hvilket i sin tur nok er en av grunnene til at avgjørelser fra disse lavt ansette tingrettene er slikt lavmål og så ofte må omgjøres og oppheves av høyere instanser.

      Slett
    3. Hei anonym

      Min reservasjon i mitt svar skyldes at jeg har opplevd at avisens beskrivelse av et saksforhold ikke nødvendigvis er sammenfallende med virkeligheten.

      Du skriver at avgjørelsene fra tingrettene er "slikt lavmål og så ofte må omgjøres og oppheves av høyere instanser". Har du noen tall på hvor ofte en tingrettsdom blir anket, og hvor ofte de blir omgjort?

      Slett
  6. Fremdeles så lurer jeg veldig på hva mange av dere jurister legger i begrepet at det er viktig med advokaters uavhengighet når det gjelder advokaters personlige interesser, og jeg har dessverre ikke blitt noe klokere etter dette innlegget og dine kommentarer her Rune Lium.

    For jeg får ikke språkføringen, til visse jurister høyt på strå, helt til å stemme med virkeligheten. Så for meg så virker dette uavhengighetssnakket i stor grad som et festtalespråk som i liten grad praktiseres i virkeligheten. Du Rune Lium skrev i din forrige kommentar blant annet:

    «Men ofte vil en advokat som også sitter i styret gjøre en dårligere jobb fordi han ikke har tilstrekkelig avstand. Motparten må nok her bare godta de valg som tas rundt hvem som skal representere hvem.»

    Men når advokaten da ikke har tilstrekkelig avstand, så er han vel da også for lite uavhengig?

    Så først bør vi jo definere hva som legges i begrepet uavhengighet (hvor jeg i denne kommentaren begrenser meg til kun advokaters personlige interesser), og jeg innledet derfor min forrige kommentar med følgende setning:

    «Jeg forstår det slik at du Rune Lium prøver å trekke opp grensene for hvor stor egeninteresse en advokat skal kunne ha for å vinne saken.»

    Men jeg har tydeligvis da tatt feil i din definisjon av uavhengighet i den sammenheng.

    Dette er jo egentlig en svært interessant prinsipiell diskusjon, for ideelt sett så mener jeg partene burde fått anledning til å velge de advokatene som var minst mulig uavhengige (størst mulig nærhet til klienten), for å gjøre en best mulig jobb for klienten, men så forstår jeg jo det at endel advokater da i ekstra stor grad blir fristet til å bruke skitne triks, samt truende og vulgær oppførsel mot motparten, og som vi tydeligvis ikke har et godt nok kontrollapparat til å luke vekk. Og det viktigste poenget i denne sammenheng, mener jeg er at folk flest ikke har anledning til å binde seg sterkt til en husadvokat slik som de mer pengesterke partene ofte gjør. Er du enig i det Rune Lium?

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Ola Nordmann
      Advokaters uavhengighet er viktig i flere ulike perspektiv. Diskusjonen jeg forsøkte å dra opp i innlegget om advokater som VIer seg med klienten er ikke en diskusjon om advokaters egeninteresse.

      Mitt poeng er at for å gi klienten god juridisk bistand er det viktig at advokaten har tilstrekkelig avstand slik at advokaten evner å se utover klientens subjektive opplevelse av saken. Hvis advokaten også har deltatt i beslutningsprosesser i tvisten, eksempelvis ved å sitte i klientens styre, er det enda større risiko for at advokaten ikke har en "objektiv" nok vurdering av alle sider i saken.

      En husadvokat blir veldig nær klienten, og har gjennom å være ansatt og motta hele sin lønn fra klienten, utfordringer til egen uavhengighet. Det er selvsagt også fordeler med en slik nærhet, og for de større selskapene er det nok nødvendig å ha husadvokater.

      Slett
  7. Hvordan ser du på denne problemstillingen når det kommer til statlige organer, sånn som regjeringsadvokat, politiadvokater, statsadvokater osv? Disse VIer seg jo hele tiden. Stadig vekk hører man jo f.eks. politiavokater komme med påstander som: "Vi har ikke funnet holdepunkter for at dette stemmer(dvs, vi har egentlig ikke sett etter...)". Har disse egentlig noen troverdighet hvis de fletter "vi" inn i en setning?

    Hvordan "mister" noen forresten sin troverdighet, som du skrev? Og når advokaten da har "mistet" sin troverdighet ved å ha sagt "vi" noen ganger, hvorfor skal/kan så dette på noen som helst måte gå utover klienten? Det hele høres egentlig forferdelig banalt og lite tillittsvekkende ut. Det hele kan jo vitterlig minne litt om bingo eller en missekåring og det er mye som tyder på at det er akkurat det det er.

    SvarSlett
  8. Lemet J. Guttorm23. juli 2012 kl. 19:25

    Heisann

    "Å fremme egen klients interesse er ikke det samme som å tekkes egen klient."

    Med dette som grunnlag, hva tenker du om forsvaret til Anders Behring Breivik? Spesielt med tanke på tilregnelighet og forsvarets argumenter vedrørende tilregnelighet?

    Juridisk sett så hadde det vel vært til klientens interesse at han ikke blir idømt fengselsstraff.

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er et vanskelig spørsmål du stiller. Forsvarer har helt sikkert brukt mye tid på å vurdere hva han skulle gjøre. Begge valg hadde nok vært mulig å forsvare. Jeg er på ingen måte enig med Per Danielsen som er veldig kritisk til forsvarers valg - se http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Lippestad-svikter-6845852.html

      Utgangspunktet bør nok være at forsvarer tar utgangspunkt i det klienten selv ønsker. Lippestad uttalte etter rettssaken at han har endret syn på egen klient se http://www.vg.no/nyheter/innenriks/22-juli/rettssaken/artikkel.php?artid=10058925

      Vi som står utenfor har begrenset mulighet til å få god nok innsikt til å mene noe kvalifisert om forsvarers valg.

      I Orderudsaken hadde vi en interessant situasjon i lagmannsretten. Per Orderud forsøkte å sparke en av sine forsvarere, men fikk ikke medhold. Harald Stabel valgte å prosedere mot egen klients vilje, og høstet mye godord for det - se http://www.aftenposten.no/meninger/article293987.ece

      Som dommer har jeg kun vært bort i problemstillingen en gang. Tiltalte ønsket ikke å ha forsvarer. Jeg valgte å oppnevne en forsvarer mot tiltaltes vilje. Jeg kom til at det ikke var en menneskerett å ikke ha forsvarer.

      Slett
  9. Lemet J. Guttorm23. juli 2012 kl. 19:26

    Ellers meget interessant blogg!

    Håper på flere oppdateringer i framtiden.

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Lemet
      Takk for tilbakemelding. Det har vært en stund siden oppdatering. Jeg håper å få noe tid etter ferien til å komme i gang med bloggingen igjen.

      Slett

Merk: Bare medlemmer av denne bloggen kan legge inn en kommentar.